Hagen i kontakt med grasrota

av   september 23, 2008 at 8:19 am (hvitsnipp, hæggis)

Stein Erik Hagen har stukket fingeren i seg selv og åpnet klesskapet for en vareopptelling. Der fant han dresser for flere år framover, og en diger haug med skjorter, ganske sikkert pertentlig strøket og hengt på plass av Mille-Marie.

Folkelig som han er har Stein Erik (beklager at jeg bruker fornavnet, men jeg føler liksom at jeg og S.E. har blitt likemenn etter å ha lest artikkelen) bestemt seg for å kutte det vanvittig høye private forbruket på en ganske snedig måte. Han har bestemt seg for å sende alle skjortene sine til en skredder i – selvfølgelig – England for å skifte ut snippen. Det er visst for det meste hvite snipper, og alle vet jo hvor fort gjort det er å møkke til dem!

På denne måten slipper Mille-Marie å løpe ut til nærmeste Dressmann for å kjøpe skjorte og slips til 99 kroner hver gang brumlebassen skal i vernisage og ikke har noe å ha på seg. I stedet velger han å spare penger og verne om miljøet ved å skipe skjortene utenlands. Nesten som når vi andre drar til Polen for å skifte eksosanlegg på bilen.

Det er nummeret før jeg, og flere med meg, får tårer i øynene av den voldsomme selvoppofrelsen Steinis viser, kun med tanke på at vi andre skal slippe å slite med enda høyere lånerente. Det er det jeg alltid har sagt, at han derre Hæggis, han er en kar med begge beina solid plantet på jorda. Eller i hvert fall solid plantet ett eller annet sted.

I nærmeste framtid planlegger Stein Erik flere tiltak for å redde kloden og din og min privatøkonomi. Blant annet vil han få de persiske teppene fra Øvre Bankettsal sendt til Pakistan med chartret jumbojet, der de knyttes om. Dette er betydelig mer miljøvennlig enn å kjøpe nye tepper annethvert år.

Dessuten vil det være til stor hjelp for familiene til 7-åringene som utfører jobben, og som om ikke det var nok passer det perfekt med Hagens "Hjelp dem der de er"-policy, slik at vi vanlige folk slipper å bekymre oss for at svartskallene reker rundt i hagen til Hagen med pappkrus fra McDonalds. Er det virkelig ingen grenser for hva denne mannen vil ofre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (8)

Coldplay. Coldplay! COLDPLAY!!

av   september 20, 2008 at 5:04 pm (coldplay)

Jepp. For et par måneder siden sto jeg i endeløs digital kø hos Billettservice for å fprsøke å klore til meg noen billetter til Coldplay i Oslo spektrum fredag 19. september. Til slutt lyktes jeg, og jeg kan trygt si at det var verdt ventingen.

Det hele startet med et smell, etter en kjapp intro ble det klint til med "Violet hill" fra scenen. Dessverre litt ødelagt av noe kluss med lyden, så vidt jeg kunne høre, men du verden. Stemningen var der.

Og den holdt seg. Foreløpig høydepunkt: "Intimkonsert", i hvert fall så intim den kan bli med 8-9000 tilskuere, midt blant publikum. Flott versjon av en av mine favoritter, "the Scientst". Grøss. Enorm allsangfaktor, akkurat som på "Viva la vida", og avslutningsnummeret, klassikeren "Yellow". "Look at the stars…" Herlig.

Mot slutten ble vi dessuten vitne til en aldeles fantastisk versjon av A-has "Hunting high and low", akkompagnert av ingen ringere enn Magne Furuholmen. Gåsehudfaktoren var knapt målbar på noen kjent skala.

Rett og slett en stor opplevelse. Det slår Metallica, REM, Faithless på Samfundet i Trodheim i 2000 (så vidt), ja, jeg tror jaggu meg det slår en eventuell imaginær konsert der Vazlina gjenforenes med Viggo.
Vel, den siste var kanskje litt drøy. Stort var det i hvert fall. Og til deg som ikke var der: Blæddi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (4)

Den store sammensvergelsen – med barberhøvler!

av   september 4, 2008 at 8:59 am (gillette, sammensvergelse)



 

Gillette. Markedsleder på barbersaker og ansvarlig for at
størsteparten av verdens mannlige befolkning har sett ut som barnerumper i
ansiktet i hundre år.

 

Hvordan makter de å spy ut det ene produktet bedre enn det
andre? Det finnes barberblader med to, tre og, hva vet jeg, kanskje til og med
FIRE blader. Gærninger. Høvler som vibrerer som en gjennomsnittlig dildo. Høvler
som sitter som limt i hånda, går ut med søpla og tar oppvasken. Finnes det
ingen grenser for hvor fantastisk et barberblad kan bli? Tilsynelatende ikke.

 

Jeg kan fortelle med en gang at det finnes en grense, og den
grensen passerte Gillette for lenge siden. De utspekulerte glættingene i
Gillette har klekket ut tidenes plan for å rævkjøre forbrukerne, mye takket
være den glattbarberte moten som er så utbredt i vår del av verden.

 

Planen går ut på følgende: Hver gang Gillette lanserer et
nytt produkt, for eksempel den hyperfantastiske dobbeltpenetrerende Møch 8-høvelen
med kulehode og rettetast, som kanskje, men ikke helt sikkert, blir navnet på
høstens nyskapning, gjør de samtidig det gamle produktet en liten smule
dårligere. Med ett er den gamle, trofaste Mach 3 turbo intercooler, som du har
hatt liggende i skapet i flere uker allerede, blitt ubrukelig til alt annet enn
å skrape belegg fra innsiden av toalettskåla.

 

Og mens du står foran speilet på badet og ikke skjønner en
dritt, mens du hakker deg til blods med det som tidligere var en nyskapende
barber-innretning, men som har blitt degradert til slakteverktøy, gnir
Gillette-mennene seg på de utrolig glatte kjakene sine, mens de ler hele veien
til banken, fordi de nok en gang har lyktes i å prakke på deg enda en ny høvel,
siden du simpelthen er nødt til å kjøpe en ny remedie nå som den den gamle er ubrukelig.

 

Slik kan det være, og høyst sannsynligvis er det slik. Jeg
akter å bevise det; jeg skal kjøpe et Gillette-produkt som jeg lagrer på
hemmelig sted til det kommer noe nytt på markedet. Deretter skal jeg
sammenligne det gamle produktet, nyinnkjøpt fra butikken, men nå satt i andre
rekke på grunn av teknologisk framskritt, med det jeg har liggende fra
tidligere. Hvis det gamle bladet er bare en liten smule skarpere enn det nye,
da skal det bli bråk, da.

 

Eller jeg kunne boikotte hele greia og la skjegget spire.
Siden jeg har glissent hår i fjeset og mest av alt ser ut som en dass med langt
skjegg satser jeg helst på den første framgangsmåten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (12)

Starstruck så det holder!

av   september 4, 2008 at 8:03 am (starstruck)

Med kun minutters mellomrom nærmest snublet jeg over to kjendiser, kan man vel kalle dem, i går. Først vraltet Sara Natascha Melby forbi, like etterpå passerte den hengslete kroppen til Tonje Larsen!

Du verden.

En stund etterpå lirte forresten REM av seg en konsert noen meter unna. Det ble liksom ikke helt det samme etter BÅDE Sara OG Tonje.

Dagens sitat fra Michael Stipe, for øvrig: "I hear you guys have gay weddings now. Congratulations. You get gay weddings, we get John McCain. How about that".

Hi hi. Han kan få sagt det, han Michael.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (4)

Snill mot dyra og en hårreisende versjon av “bro bro brille”

av   mai 27, 2008 at 1:58 pm (Ukategorisert)

I forbindelse med et prosjekt jeg har gående, som, skal jeg dømme etter tidligere erfaringer, sannsynligvis kommer til å løpe resten av sommeren, hadde jeg hjelp av sønn nummer 1, på tre og et halvt, med noe gravearbeider i hagen her om dagen. Murer skal rettes opp og planter skal fjernes eller erstattes med nye. Altså blir det en del roting i jordsmonn med passende redskaper av ymse slag.

Det var da vi kom over en meitemark, en av mange den dagen, men sønn nummer 1 fant det i hvert fall for godt å holde det sprellende dyret i hånda mens han doserte over temaet meitemark, med en oppmerksomt lyttende far lent mot spaden. Til slutt kom vi fram til at man skal være snill mot dyra, hvorpå marken ble sluppet ut blant jord og stein, der den forsvant, trolig fra seg av glede over sin nyvunne frihet, og sønn nummer 1 stilte dette spørsmålet:

"Pappa, skal vi være snill mot oksene?" Spurte altså tre-og-et-halvt-åringen. Jeg måtte selvfølgelig bekrefte at ja, vi skal være snill mot alle dyr, til og med oksene, selv om jeg var noe overrasket, jeg må innrømme det. Deretter gikk vi over til å diskutere litt omkring dette med at oksene faktisk er mannen til kua, at fra kua får vi melk, og melka kan vi kjøpe i butikken og så videre, sønn nummer 1 kunne også fortelle at vi vanligvis møter en melkebil når vi kjører hjem fra barnehagen, og at her om dagen så vi en stor gravemaskin og til og med en dumper, alt sammen interessante emner man kan legge ut om i det vide og det brede (i hvert fall når man er tre og et halvt og helten kjører gravemaskin og heter farfar).

Gravearbeidet fikk en brå slutt umiddelbart etterpå, siden vi måtte inn for å se en dataanimert – og motbydelig modifisert – versjon av Ole Brumm på barne-TV. Deretter var det sengetid, hvor det ble fremsatt ønsker fra dypet av puter og dynetrekk påtrykt scener fra Lynet MacQueens liv, om at pappa skulle synge en sang, mer spesifikt den oppløftende godnatt-sangen "Bro bro brille".

De siste dagene har dette vært et fast rituale: Pappa synger med den stemmen han har, junior påpeker at dette umulig kan være riktig tekst, og tar over hele showet. Nå er det mulig jeg har misforstått teksten, men jeg er temmelig sikker på at det ikke forholder seg som sønn nummer 1 påstår, at keiseren er ”sort som en mann”, med mindre han synger om Idi Amin, og det må vi kunne anta at han ikke gjør. Uansett vanket det applaus og nattakos, og en ny dag var over.

En ganske normal dag i en småbarnsfars liv, vil jeg anta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

Si meg, har det klikket for Norwegian?

av   mai 23, 2008 at 8:17 am (norwegian, slirebillig, spam, toilljbart)

Både i ny og ne dumper det inn søppel-mail, populært kalt spam (takk, Monty Python), i innboksen min. Som regel sletter jeg over en lav sko, uten å ta hensyn til gode utsikter for økte inntekter fra snille bankansatte i Ghana, eller bedret ereksjonsevne gjennom små blå piller, framstilt under nøye kontrollerte og hygieniske forhold av en kvisete 17-åring i Bangladesh. Hvor fristende slike tilbud enn måtte være, klarer jeg å stå imot lysten til å slå til, ja, endog åpne mailen.

I dag mottok jeg en mail fra det beryktede flyselskapet Norwegian, konsernet som nærmest har revolusjonert flytrafikken her til lands, jeg vil faktisk si det så sterkt at de har rævkjørt både SAS og Braathens, først og fremst gjennom å kutte i alt som har med service å gjøre og gi kundene det de vil ha, nemlig fantastisk billige flyturer uten forstyrrende dikkedarer, herunder mat, drikke og toaletter. Som kjent: Der ingenting går inn, kommer ingenting ut.

Jeg har den udelte glede å bringe deler av nevnte mail i faksimile, for anledningen i flotte farger:

 

 

Jaha, tenkte jeg. Toilljbart slirebillig, er det noe jeg burde kjenne til? At billig betyr billig må vi gå ut fra som et faktum, men resten er for meg et mysterium. Har det noe med bartebevokste tollere å gjøre? Er det kun utreise fra Værnes? Eller er det en sterkt dyslektisk Norwegian-ansatt som har fått i oppdrag å sende meg denne mailen, kanskje skulle det stått ”Grip Deres koffert og dra til varmere strøk, vi har noen aldeles rasende gode tilbud nettopp nå”, og den stakkars dyslektiker tastet flittig i vei og endte opp med ”Toilljbart slirebillig” i stedet. Kan det være slik? Som dere ser står spørsmålene i kø, jeg er faktisk så til de grader forvirret at jeg slenger på et spørsmålstegn til slutt, liksom for å understreke graden av forvirrelse, om man kan si det på den måten?

Vennligst, kjære leser, om det er noen som mot formodning kommer fra deler av landet der dette er gjengs dagligtale: Opplys meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (6)

Advarsel: Kan inneholde spor av…?

av   mai 2, 2008 at 3:18 pm (bakehjelpemiddel, grovbrød)

For kort tid siden gikk jeg til innkjøp av et brød, jeg kjøpte naturligvis ikke bare et brød, men også en masse andre matvarer, blant annet middag for flere dager, frukt og grønt, hermetikk og dopapir. Maten skal jo ut igjen også. Det må vi ikke glemme.

Men så var det dette grovbrødet, et bakverk som utgir seg for å være tyrkisk, av alle ting, selv om det er framstilt i Sandvika og innkjøpt på en Rema-butikk i Oslo. Hva kan et slikt brød bestå av, undrer jeg, som rettferdiggjør at det påberoper seg utenlandsk opphav? La oss ta en kikk på innholdsfortegnelsen:

Hvetemel, vann, solsikkeolje, 15 % grovrug, 25 % sammalt grov hvete, 10 % solsikkekjerner, salt og fersk gjær. Siden de øvrige ingrediensene er norske så det holder, antar jeg at det er solsikkekjernene som har sitt opphav ved Svartehavets bredd. Uansett vil jeg påstå at det er indisier og et mildt sagt tynt grunnlag for navnsettingen. Så, helt til slutt, kommer det et interessant punkt. Brødet jeg har kjøpt, og som jeg har planlagt å spise innen rimelig tid, innholder det produsenten har valgt å kalle "bakehjelpemidler".

Bakehjelpemidler.

Mon tro hva det kan være? Er det små biter av sleiver, eller metallsplinter fra eltemaskinen? Er det slik at jeg bør oppfatte dette som en advarsel, og at  jeg må ta meg i akt når jeg tygger min daglige blings med brunost? Eller er forklaringen at brødet er krydret med bartehår (eller andre kroppslige etterlatenskaper, hva vet jeg) fra den godmodige, litt fetladne tyrkiske bakeren som knadde deigen, og at dette samtidig gjør navnet "Tyrkisk govbrød" legalt? Jeg bare spør.

Jeg må si at dette er uhyre overraskende, og på mange måter like mystisk som den gangen jeg kjøpte en rekesalat av det heller billige slaget, påtrykt advarselen "Kan inneholder spor av sjømat".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (6)

“Mann kvestet i stygg bogskinke-ulykke”

av   april 28, 2008 at 10:12 am (bogskinke, årelating)

Jeg er ikke veldig miljøvennlig, såpass kan jeg innrømme
uten å ta for hardt i. Jo visst slår vi av lyset når vi går ut av rommet, og vi
bruker den lille knappen når vi bare har gjort nummer 1 på dass, men til
gjengjeld kjører vi bil til jobben hver dag, og jeg har det med å prompe
relativt hyppig. Der gikk den innsatsen opp i røyk, eller gass om du vil.

Heldigvis finnes det en ørliten skjerv vi kan yte, også vi
som altså ikke er spesielt miljøbevisste, rent bortsett fra lynraske dusjer i
iskaldt vann og å kle oss i tykke gensere innendørs vinterstid. Jeg snakker om
et system opprettet med det mål for øye å samle inn diverse skrot til
gjenvinning og resirkulering, det hadde kanskje vært nærliggende å tro at jeg
snakker om loppemarked, men det gjør jeg altså ikke, jeg mener selvfølgelig å
komme fram til resirkulering av hermetikkbokser og glass eller flasker uten
pant. 

Således samler vi til dels store mengder av nevnte oppbevaringsprodukter
og leverer dem jevnlig til resirkulering i en container, som ROAF, eller
Romerike avfallsforedling (ikke avfallsfordeling,
som jeg tidligere trodde), har plassert ikke langt unna det Fureflaggelatske
hjem.

Senest lørdag kveld skulle jeg kombinere et besøk i butikken
med avhendingen av en diger pose resirkulerbart avfall. Akkurat denne typen
containere er utstyrt med en stykke solid tekstilforsterket gummi foran
åpningen, formodentlig for å forhindre kuttskader i forbindelse med
rikosjetterende glasskår. For meg ble denne uskyldige gummilappen, i
kombinasjon med et lokk fra en bogskinkeboks, av alle ting, min bane. 

Lokket bråstoppet i gummien, hånda mi bråstoppet ikke fullt
så fort, og vips, hadde jeg et flott sår gapende mot meg fra høyre pekefinger.
Forskrekket konstaterte jeg at en gulaktig masse nærmest veltet ut av såret.
Hjernemasse! var det første som slo meg, det har jeg nemlig sett på film, men
så demret det for meg at hjernemasse, i det minste på film, er gråaktig, jeg
vet ærlig talt ikke med min egen hjernemasse, men vi må anta med stor grad av
sikkerhet at også den er gråaktig, og dessuten har jeg aldri hørt at
hjernemasse tyter ut av kutt i høyre pekefinger. Det måtte nok dreie seg om noe
ganske annet (fett, må vite!). Jeg slo meg til ro med det, og vurderte deretter
saken dit hen at dette såret var noe jeg sannsynligvis ikke kunne hanskes med
på egen hånd. Her må det sterkere lut, eventuelt sysaker til, tenkte jeg, mens
blødningen tok seg opp.

Som tur er har vi en legevakt i umiddelbar nærhet, faktisk
bare et par hundre meter fra der bogskinkelokket årelatet meg på bestialsk vis.
Jeg i bilen, omtåket av det voldsomme blodtapet, i hvert fall vil jeg påstå det
nå, for dramaturgisk effekt. Jeg klarte med nød og neppe å styre kjøretøyet
slik at jeg kunne motta nødvendig legehjelp. Resultatet ble ikke amputasjon,
slik jeg med god grunn fryktet, men tre profesjonelt utførte sting og gjenoppfrisking av
stivkrampevaksinen.

Omsider, halvannen time etter skjema, kunne jeg returnere
til sofaen hjemme, hvor jeg inntok horisontalen, fire biter pizza fra
Stabburet, og ikke minst sårt tiltrengt sykepleie fra fru Fureflaggelat. Alt i
alt må jeg si at kvelden endte i pluss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (17)

“Onanerende syklist observert på Kallbakken”

av   april 2, 2008 at 8:16 am (jobbsyklist, onani)

Jeg har tatt sykkelen fatt nå på vårparten. Med ujevne mellomrom kaver jeg meg over Gjelleråsen og inn til jobben i Oslo. Så også i går. Til jobb gikk det strykende, og lenge så det bra ut også hjemover, selv om beina fortsatt er litt vårslappe.

Etter nær halvkjørt etappe var det bråstopp, med punktering på bakhjulet, det var liksom ingen tvil: Et svært glasskår, sannsynligvis fra en ølflaske som var blitt knust i lystig lag, avslørte seg som synderen, og etterlot et hull der siste rest av innestengt luft unnslapp bakdekket mitt med et fornøyd pip.

Så var det bare å sette seg på en benk med pittoresk utsikt over bilkøen forbi bomstasjonen på Kallbakken. Glasskår ut, dekk av, slange ut, inn med ny slange, fram med pumpa.

Sykkelpumpa som jeg har med på tur er akkurat like lang som en middels penis. Det er med andre ord det som i engere kretser er kjent som en kukklengde-pumpe. Derfor tar det litt tid å pumpe opp dekket på en offroad til ønsket trykk. Jeg satte i gang. Jeg pumpet og pumpet. Lett foroverbøyd satt jeg på benken, med pumpa strategisk plassert mellom lårene.

Det var da det slo meg, mens jeg satt der og pumpet på harde livet, at hvis noen ser meg nå, i dette øyeblikket, vil de sannsynligvis tro at jeg, lovlydige og ikke minst ganske beskjedne meg, sitter her, på en benk på Kallbakken, i hovedstaden, mens jeg kikker på biltrafikken som glir forbi, og tar på meg selv, ja, for å si det rett ut: Onanerer, ronker, fløtter skinn, som noen kanskje ville finne på å uttrykke det.

Jeg vil ikke si jeg ble ille berørt over denne innsikten. Faktisk var jeg i en heller munter sinnsstemning. En kjedelig punktering hadde plutselig blitt til en positiv opplevelse. Det var med et smil om munnen jeg fullførte sykkelturen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (11)

Jeg betalte en tusenlapp for å se noen kline

av   mars 26, 2008 at 2:43 pm (klining)

Sammen med hundrevis andre benket jeg meg i Oslo Spektrum.
Forventningen hang i lufta, også her vi befant oss, litt ute på siden, til
venstre sett mot scenen, sammen med lukten av latterlig dyr pizza, som lignet
granngivelig på Grandis, både i utseende og odør, og som ble fraktet inn av
våre medtilskuere, hvis jeg får lov å kalle dem det. Vi var som vanlig tidlig
ute, ingen vits i å ta noen sjanser, tenker vi alltid, selv om noe av det
verste vi vet, både jeg og fru Fureflagellat, er å vente. Enten vi venter på
bussen eller et forhåpentligvis severdig kulturarrangement er vi utålmodige som
småunger, vi er like på den måten.

Etter hvert som det strømmet på med folk ble det de fleste
stolene omkring oss befolket. Rett foran meg satt det et par bestående av en
mann og en kvinne som kunne være omkring de førti, sveisne folk, de så ut til å
kunne være folk med penger, i hvert fall å dømme ut fra bekledning og staffasje
ellers. Det vi kunne slå fast med stor sikkerhet er at de var særdeles
nyforelsket.

Metoden vi brukte for å komme fra til dette resultatet var å
observere dem i det de satte i gang med den verste griseklininga jeg har
bevitnet i hele mitt liv. Det var ikke det at vi nødvendigvis næret et
brennende ønske om å se på mens de på nærmest brutalt vis angrep hverandres
munnhuler med tungespissene, det var snarere slik at det var umulig å ta øynene
vekk, jeg vil sammenligne det med å stirre på en operativt inngrep vist på TV;
det er en tanke ekkelt, men samtidig fascinerende. Det var, for å si det uten
omsvøp, god gammeldags trynsleiking som foregikk rett foran skotuppene mine.

Så satt de altså der, klamret seg til hverandre i krampaktig
iver, og hakket hodene mot hverandre som to fugleunger som har røket uklar,
mens de gjorde sitt ytterste for å slikke hverandre på drøvelen. Deretter, fortsatt
tett sammenslynget, foret de hverandre med marsipanbrød, som – årstiden tatt i
betraktning – sannsynligvis hørte til i kategorien påskemarsipan, for liksom å
gjøre sammeligningen med fugler komplett.

Å. Ja. Forresten. Etter å ha studert dette fenomenet en snau
time kom James Blunt på scenen i Spektrum og leverte en minneverdig konsert. Kanskje
foreller jeg om det en annen gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (5)

« Forrige side« Previous entries « Forrige side · Neste side » Next entries »Neste side »

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00