En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del VII. Eller: Tåpelig tidsfordriv i bassenget

av   januar 3, 2007 at 8:25 am (sydenferie)

Når man ligger og røyter ved et svømmebasseng dagen lang er det viktig å ha litt å gjøre slik at tiltaksløsheten ikke tar fullstendig overhånd. Anbefalte aktiviteter er å drikke øl, bade med smågutten eller late vannet i bassenget på en diskret måte. Imidlertid blir dette kjedelig i lengden. I Syden har man  ansatt folk for å finne  på spas og moro for oss turister.

Jeg er lite bevandret i turismens mystiske kodeks, og pool games var helt ukjent for meg inntil nylig. Jeg hadde ikke gått glipp av mye. Pool games består av diverse idiotiske leker, for det meste i form av konkurranser mellom to lag. Det forventes at man deltar med livet som innsats for sitt lag.

For eksempel måtte man svømme så fort man kunne for å bli den første til å berøre et håndkle, eller kaste vannballonger til hverandre fra stadig lengre avstander uten at ballongen sprakk. Relativt traurige greier, med andre ord. Men folk gikk på med liv og lyst, akkompagnert av dårlig musikk og oppildnet av en hyperaktiv spanjol som forklarte spillereglene på fire språk – samtidig. Det tragiske var at majoriteten av deltagerne var klønete, trege mennesker som ødela for både seg selv og laget. For oss i publikum ble det en del å more seg over og mye forferdelig å se.

Selv om engelskmenn generelt er feite er det noen som peker seg ut i negativ retning. En særlig drøy dame skulle delta i et spill der poenget var å sette seg ned i en gigantisk badering, for så å padle tvers over bassenget så fort som overhode mulig. Vel, dette kvinnemennesket ville satse litt ekstra og foretok et uvakkert svalestup fra bassengkanten og ned i flyteelementet. Idet hun med all sin betydelige tyngde fikk kontakt med baderingen ble det klart at den ikke var konstruert for slike påkjenninger.

Ringen sprakk. Med et smell.

Og kvinnfolket forsvant under overflaten med et kjempeplask. Dagens konkurranse ved bassenget ble avlyst av den nå litt slukkørede spanjolen med mikrofonen. Den elendige musikken ble tonet ned til en behagelig bakgrunnsstøy. Jeg trenger vel ikke legge til at jeg koste meg så flesket disset der jeg satt under parasollen min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (15)

En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del V. Eller: Tenerife og 38 smertefulle besøk på toalettet

av   desember 14, 2006 at 8:51 am (sydenferie)

Når jeg er hjemme spiser jeg egentlig ganske lite til å være såpass kledelig feit. En brødskive her og et eple der. I Syden spiste jeg til en avveksling uhorvelige mengder mat. Det fikk dystre konsekvenser.

Jeg vet ikke om du, kjære leser, er fortrolig med konseptet ”all inclusive” i forbindelse med Syden-turer? I korthet går det ut på at mat og til en viss grad drikke er forhåndsbetalt ved bestilling av reisen. Man får dermed et inntrykk av at man spiser og drikker gratis, noe man selvfølgelig ikke gjør. Så da gjelder det å tylle i seg slike mengder av både tørt og flytende at man får valuta for pengene. Baren på hotellet åpnet halv elleve. Ganske snart ble det innført en ny tidsregning i vårt lille norske reisefølge bestående av to småbarnsfamilier: før og etter 10:30. Drikke fra baren var gratis, og ikke overraskende var det den maskuline andelen av følget som viste størst interesse for tilbudet. Dagene for min svirebror og meg gikk med til skytteltrafikk mellom bassenget og baren. Sjelden bar vi færre enn to ølglass i slengen, ofte flere.

Måltidene på hotell Dunas Paraiso, Tenerife, besto av tre middager. En fra 0800 til 1000, den andre fra 1300 til 1500 og den siste fra 1900 og utover. Å spise middag klokken åtte om morgenen er neppe anbefalt av verken Grete eller Fedon. Ingen av dem var med oss på ferie. Det ble pannekaker med bacon til frokost, pommes frites og koteletter til lunsj, for deretter å runde av med diverse grillspidd og andre herligheter til middag. Alle måltider kulminerte i en solid dose dessert. Lunsj og middag ble dessuten akkompagnert av passelige mengder selvtappet vin og duggfriskt øl.

Slikt kosthold og overdreven konsum av pils setter spor både her og der. Etter bare et par dager gjæret det kraftig i magan, og det var lite eller ingen substans å spore under de stadig hyppigere dobesøkene, samtidig som beinføringen ble ubønnhørlig bredere. Skulle fråtsingen kunne fortsette i samme heseblesende tempo var det behov for førstehjelp.

Livet var absolutt vanskeligst i de tidlige morgentimer og litt utover dagen. I en studie av selvkontroll unngikk jeg derfor pannekakene til frokost, ja til og med bacon og fet nederlandsk ost fikk ligge i fred for meg. I stedet besto morgen-dietten av lyst brød med smør eller til nød olivenolje på. Heldigvis kom jeg på denne måten i noenlunde normalt gjenge innen det kritiske tidspunktet, altså 10:30, slik at det ikke fikk nevneverdig innvirkning på væskeinntaket. Det ville vært for gæli å dehydrere også.

Den spartanske kosten gjorde underverker. I løpet av et par korte dager var jeg ved mine fulle fem og i stand til å glefse i meg maten i normalt tempo. Så tenk på det, du som leser dette. Ta tegnene på alvor: Ikke spis så mye at du blir sjuk og ikke klarer å drikke.

Neste gang: Pool games for tilbakestående

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (11)

En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del IV. Eller: Tatoverte engelskmenn med fotballtrøyer

av   desember 11, 2006 at 8:10 am (sydenferie)

Jeg vil fortelle litt om noen observasjoner jeg gjorde i løpet av min famøse Syden-tur. Det dreier seg om engelskmenn. For det er snodig med disse engelskmennene. De fleste av dem har tatoveringer, og til tider kan det virke som om de fleste av dem også befinner seg i Syden.

Selvfølgelig er det en god porsjon nordmenn og andre skandinaver i Syden. Og hollenderne og tyskerne dukker opp over alt. Men engelskmennene er det til enhver tid utrolig mange av. De har flere fellestrekk, blant annet at de er bleikfeite og utelukkende spiser fish ’n chips og annen grisemat, slik at den eneste forskjellen på hjemme og ferie for dem er temperaturen. I tillegg til at det ikke er vegg-til-vegg-tepper og peiser i alle rom, selvfølgelig. Ikke en gang på dass.

Det engelskmenn virkelig har til felles er tatoveringer. Noen kvinner, og bortimot samtlige engelske menn. Å tatovere folk, altså å være tatovatør (eller tatovatrise, som det heter) i England må være et svært innbringende yrke. En hver god engelskmann har minst én tatovering, de aller tøffeste har fire og til og med fem. Motivene spenner fra diskrete roser til fargerik skamfaring av hud i slik utstrekning at det ville fått Michael Jackson til å bli grønn av misunnelse. Uansett hvilken kategori tattisene kommer under kan man neppe si at de er elegante. Ikke med beste vilje.

I tillegg til tatoveringer og overdreven bruk av hårprodukter har engelske herrer hver sin fotballtrøye. Formodentlig for å støtte ett eller annet favortitt-lag. For meg, som for det første misliker fotball ganske sterkt, og dessuten ikke syns det er videre sveisent med idrettsbekledning utenom trening, var dette et begredelig syn. Kan ikke disse menneskene i det minste forsøke å kle seg anstendig? Må de absolutt vasse rundt i grell fotballmundur overalt hvor de ferdes? Vi kom også i fyllefortrolig snakk med noen engelskmenn, og hva pratet de om? Fotball, selvfølgelig. Hva ellers.

Stillingen i engelsk fjerdedivisjon ble inngående debattert, samt litt skryt av et britisk lag (husker ikke hvilket) som den ene tilfeldigvis hadde valgt som sin favoritt. Dette laget hadde vunnet tre ting på en gang for noen år tilbake, noe som visstnok var spesielt gjevt. Enten var det et Kinder-egg eller ligamesterskapet og noe annet tull de vant. Det hørtes neste ut som herværende engelskmann hadde bidratt personlig. Å dømme ut fra kroppsbygning og åpenbart mangel på sportslige ambisjoner og ferdigheter vil jeg si at han for det meste bidro ved å pimpe pils og stappe i seg fettholdige matvarer. Jeg antar at nevnte fotballag kunne klart seg fint uten den hjelpen.

Engelskmenn er noen lugubre typer, i hvert fall dem jeg har møtt. Enhver som ikke kan føre en samtale om annet enn den sterkt overvurderte idretten fotball klarer jeg ikke å bruke overvettes mye tid på. Da vil jeg heller nyte mine pils i fred.

Neste gang: Fråtsing på høyt plan og en rekke ubehagelige toalettbesøk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (9)

En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del III. Eller: Varme vinder fra Afrika

av   desember 4, 2006 at 8:19 am (sydenferie)

Vel framme i Syden. Etter en vederkvegende natts søvn, noe forkortet av repeterte innspill fra junior-avdelingen, grydde det en ny dag over Tenerife.

Vi hadde fått et virkelig flott hotellrom. To rom, stort bad og separat do. Til og med en egen kjøkkenavdeling med mikrobølgeovn. Hva mer kan man ønske seg? Livet smilte mot oss. Ungene ble stappet i seng. Vi voksne satt oppe en stund for å benytte oss av et utvalg gratis drikkevarer, men fant fort ut at vi var utslitt etter dagens strabaser og tørnet inn tidlig.

Morgen. I senga med toåringen ved siden av meg. Mor og minstemann fordypet i en eller annen aktivitet, formodentlig pupping. Toåringen: I ferd med å fortelle om en interessant, men komplett uforståelig, hendelse i boka han bladde i. Jeg var opptatt av noe annet. Hva for en merkelig lyd er det utenfor verandadøra? En slags susing?

Jeg lempet beina ned på gulvet og vippet opp på høykant. Flyreisa satt fortsatt i kroppen. Dessuten hadde junior holdt til i senga vår de siste par timene. Mest min egen skyld, i og med at jeg i ørska trodde det var morgen da han våknet rundt halv fire og tok ham med under dyna. Nå var klokka halv sju. Junior er ikke spesielt behagelig å ligge ved siden av. Han har en lei tendens til å sparke og nekte å sovne i senga til mor og far. Nå lå mor der som slakt med sprellende avkom rundt seg. Det kom til å bli en lang dag.

Jeg dro fra gardinene og myste nærsynt ut i den halvmørke morgenen. Det brummet og suste der ute. Man kunne høre lyden av saker og ting som skrapte langs bakken. Var det ikke en bevegelse i palmene? Jeg åpnet døra og fikk en forsmak på Afrika midt i trynet. Fønvinden fra fastlandet slepte med seg parasoller og solsenger, stoler og spanjoler under verandaen vår i andre etasje. Det blåste rett og slett skikkelig. Men du verden så varmt.

Så ble det å bedrive mesteparten av dagen på hotellrommet. Men en tur ut ble det etter hvert som vinden løyet. Vi fikk se Atlanterhavet bryne seg på vulkanstein, og fikk på den måten en slags naturopplevelse. Dessuten trosset vi faren for å få en solseng i skolten og lekte med bøtter og vannkanner ved badebassenget. Alt i alt en vellykket dag.

Neste gang: Min oppfatning av engelskmenn i Syden

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (14)

En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del I. Eller: Flyturen som ble lengre enn godt var

av   november 28, 2006 at 8:33 am (sydenferie)

Å dra på ferie til fjerne strøk med ikke bare én, men to småunger, der den ene så vidt har passert to års alder og den andre er seks måneder er grovt regnet 50 prosent logistikk og 50 prosent avslapning. Hvis man er heldig. Jeg er ikke alltid like heldig. Som denne lille serien med mine annaler fra Syden skal vise.

Det var en grytidlig søndag i november, anno domini 2006, at vi la ut fra en av Gardermoens høstkalde rullebaner. Flyet vendte snuten mot varmere strøk, mot Tenerife. Etter å ha stått opp klokka fire om natta for å rekke flyet, herset inn og ut av diverse kjøretøyer og ventet en stund på flyplassen var det allerede lagt et solid grunnlag for en utfordrende dag. Den første vekkeren fikk vi da flyvertinnen opplyste at flyturen skulle ta fem og en halv time. Ingen av oss hadde egentlig reflektert over lengden på turen. Ikke før nå. Mer enn fem lange, kjedelige, ja, tidvis uutholdelige timer skulle tilbringes i delvis vertikal stilling på vår tilmålte snaue kvadratmeter.

Det er begrenset tilgang på moro for en toåring om bord i en Boeing-maskin, og dette hadde vi voksne faktisk forutsett. I et velment – men feilslått – forsøk på å fordrive tiden mer effektivt proppet vi tassen med ulike søtsaker, selv om vi ante at dette var et skudd i foten. Og for en innertier det ble. Fra tidligere erfaring visste vi at toåringer er følsomme overfor sukker. Se for deg en to år gammel Knut Jørgen Røed Ødegaard på speed. Som oppholder seg ved siden av deg i flysetet. I fem timer.

Legg merke til at jeg skrev ”oppholder seg” og ikke for eksempel ”sitter”. Toåringer er nemlig ute av stand til å sitte på stumpen, selv ikke over de korteste tidsrom. Kanskje bortsett fra når Postmann Pat er på Barne-TV. Postmann Pat var ikke å se om bord i flyet vårt. Heldigvis er flyseter utstyrt med belte, en praktisk innretning når det gjelder å redde liv ved mindre flyulykker eller stroppe fast viltre smågutter. Slik sett gikk take-offen greit, men vi innså at det ikke tar seg ut å binde ungen over lengre tid. Dermed slapp vi galskapen løs.

I ettertid er jeg usikker på hvordan vi egentlig fikk tida til å gå. Nå skal det sies at junior er veldig snill når han bare vil, og at vi i perioder hadde det riktig trivelig med sanger, bøker og å lugge mannen på raden foran. Men stort sett ble det et rotterace for å aktivisere krabaten. Vi gikk oss en tur,  vi pratet med for meg ukjente kvinner og menn om bord i flyet, og vi kjøpte drikkevarer av den snille damen som stadig kom forbi. Særlig far tydde til små blanke plastflasker med brunt destillert innhold fra Champagne-distriktet, og rettferdiggjorde det overfor både meg og mor med at det tross alt er bedre å dope seg selv enn et intetanende barn.

Til slutt hadde vi Tenerife, for anledningen kalt det Forjettede Land, i sikte. Tiden var kommet for å surre fast junior, en prosess som ikke foregikk uten iltre og høylydte protestskrik. En toåring bryr seg ikke en døyt om flysikkerhet, og har null forståelse for at bruk av sele er et tvingende nødvendig hjelpemiddel ved landing. Til slutt kapitulerte far og tok junior på fanget i en egen sele. Inntullet i hverandres armer, ivrig syngende på ”Hjulene på bussen”, fikk vi kontakt med spansk territorium. Vi var klare for ferie.

Neste gang: Varmen slår mot oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (16)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00