Krise hos Smart Club

av   desember 19, 2006 at 7:46 am (sanne_historier, tunfisk)

Det var en helt vanlig mandag på Smart Club i Asker. Butikken var fylt av smilende mennesker nå like oppunder jul. Men på kontoret brygget det opp til storm.

"Er du sikker?", sa butikksjef Evensen nervøst til sin nestkommanderende, kasseansvarlig Olsen.

"Ja, svarene fra laboratoriet er utvetydige, sjef." Olsen banket pekefingeren mot en bunke papirer som lå foran ham på bordet.

Evensen rev seg i det grå håret. "Helvete. Helvete! Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme." Han hadde vært ute ei vinternatt før, men noe slikt som dette trengte han ikke nå, like før han skulle gå av med pensjon.

"Vi må iverksette tiltak snarest", sa Olsen inntrengende, og Evensen visste at han hadde rett.

"Gå til tunfisk-nivå 3". Olsen gjorde som han fikk beskjed om og trykket på noen taster på datamaskinen. Ved ferskvaredisken startet en liten rød lampe å blinke. De ansatte samlet seg straks i det innerste hjørnet i kjøkkenet, reiste seg opp på ett bein og begynte å synge "Se torsken" trestemt.

Evensen kledde av seg den dobbeltspente engelske dressen. Hvert klesplagg ble lagt sirlig sammen og hengt over en stol. Til slutt sto han i det romslige kontoret sitt, kun iført ankelhøye knestrømper.

"Har du kodene?" spurte Olsen. Evensen låste opp en skuff i skrivebordet og rakte Olsen et lite plastkort.

"Min kode er nummer fem fra toppen". Olsen kryssjekket koden med en fil i datamaskinen. Deretter tastet han noen sifre, og en luke åpnet seg i skrivebordet. I en sky av damp steg det opp et skinnende blankt grytelokk. Evensen tok tunfisken som Olsen rakte ham og hengte den rundt halsen i hyssingstumpen som var stukket gjennom gjellene.

"Ikke la dem glemme meg", sa Evensen og ga Olsen et nesten kameratslig klapp på skuldra. Olsen sa ingenting. Han visste at dette var siste gang han ville få se sjefen. De var ikke direkte venner, men en profesjonell respekt hadde utviklet seg gjennom alle årene de hadde jobbet sammen.

Evensen gikk inn i sin personlige heis. Dørene lukket seg bak ryggen hans. Etter et par sekunder var han nede i butikken. Han stålsatte seg. Dørene gled opp med et sukk. Foran ham åpenbarte hundrevis av intetanende mennesker seg. Han trådte ut av heisen, hevet grytelokket, og dæljet løs med sleiva han hadde tatt med seg. Deretter begynte han å løpe.

"ALAAARM, ALAAARM!" remjet han så høyt han kunne mens han dengte løs på grytelokket. Han kjente den kalde tunfisken klaske mot magen så fiskeslimet sprutet. Det var ubehagelig, men han løp videre.

"TUNFISK-ALAAARM!" Kundene begynte å reagere. Raskt spredde det seg en panikkartet angst i hele lokalet. Kunne det være sant? Var det virkelig tunfisk-alarmen som gikk? Evensen sprang alt det de 65 år gamle beina kunne bære ham mot kassene. Der snudde han og løp tilbake mens han fortsatte å skrike. Folk hadde begynt å evakuere i vill panikk. En eldre dame ble trampet ihjel borte ved golfutstyret.

Evensen styrtet mot den hemmelige bakdøra. Der ville han bli tatt imot av dystre menn i sort dress. Han ville bli satt i en bil, kjørt til et ventende privatfly på Gardermoen og flydd til ukjent oppholdssted. Han skulle aldri vende tilbake til Norge og familien.

Det ble virkelig en svart mandag for Smart Club.

Inspirert av denne: Tunfisk-alarm på Smart Club

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (14)

Dr. Anders og fredagskaka

av   november 10, 2006 at 7:15 am (sanne_historier)

Det suverent beste hevemiddelet i universet er en gnager på størrelse med vår egen spissmus fra et solsystem i nærheten av Pegasus. Gnageren må først skrelles, før den tørkes og males ned til et fint pulver. Tre nanogram av dette pulveret er nok til å heve 10 milliarder sjokoladekaker på størrelse med jordkloden til dobbelt størrelse.

Det nest beste er utrolium.

Utrolium ble oppdaget ved en tilfeldighet på personaltoalettet ved Usannsynlig institutt for noen år siden, og har med tiden blitt innlemmet i det periodiske system. Det har vist seg å ha en rekke utrolige egenskaper. En liten mengde kan drive en bilmotor i timesvis, eller det kan male huset ditt i den fargen du kan tenke deg. Og det er altså utrolig godt egnet til å heve ulike typer bakst.

I forbindelse med et kloningsforsøk som gikk skeis må dr. Anders spandere kake på resten av Usannsynlig institutt. Det er tradisjon i forskningsmiljøet. Nå er han i full sving på kjøkkenet hjemme i Nittedal.

Dr. Anders åpner kryobeholderen og lar noe av den flytende nitrogenen renne av. Forsiktig stikker han en pinsett ned i den kokende væsken og drar opp blyrøret med utrolium. Under de rette forhold er utrolium utrolig stabilt, men slike forhold hersker ikke på kjøkkenet til dr. Anders, derfor gjelder det å være ytterst forsiktig. Han tar ut et nanogram og setter blyrøret tilbake. Mens han rører jevnt med en treøse tilsetter han utroliumet til sjokoladekakemiksen fra Toro.

                                                  ***********

Dr. Anders våkner i et nakent, nesten sterilt utseende rom. Han glipper med øynene og forsøker å få hjernen til å reagere. Etter hvert oppfatter han en pipelyd ved siden av sengen han ligger i. Han klarer å vri hodet så vidt til siden og ser at det må være en maskin som overvåker hjerterytme og andre vitale tegn.

Ved siden av sengen står et lite bord med et glass vann og en avis. Dr. Anders klarer å slurpe i seg et par dråper fra glasset og trekker til seg avisen. Fredag 10. november, står det. Det siste han kan huske er 12. oktober. Han åpner avisen og leser med rynkede øyenbryn på side tre:

"SKANDALEFORSKER FORTSATT I SJOKOLADEKAKEKOMA

OSLO (NTB): Forskeren som var skyld i den enorme sjokoladekake-eksplosjonen for snart en måned siden ligger fortsatt i koma på Ullevål sykehus i Oslo, slik han har gjort siden ulykken.

Det var i forbindelse med kakebakst i sitt eget kjøkken at forskeren eksperimenterte med et hittil lite kjent grunnstoff som skal være velegnet som hevemiddel og et utmerket supplement til for eksempel gjærbakst. Forskeren, som foreløpig er anonym av hensyn til familien, forårsaket en eksplosiv spredning av sjokoladekake over store deler av Østlandet. Det ble rapportert sjokoladekake-nedfall så langt nord som i Lakselv, og også i det sørlige Danmark fant man rester av kaken. På den Røde plass kunne glade Moskovitter gasse seg med kake fra himmelen, og det samme var tilfelle for oljeborerne på Ekofiskfeltet i Nordsjøen.

Seismologer ved National Geological Survey i Nord-Amerika kunne registrere rystninger tilsvarende et jordskjelv med styrke 5,7 på Richters skala, og sendte sporenstreks ut tsunamivarsel til hele vestkysten av Norge. All flytrafikk over nord-Europa ble også stanset midlertidig og omdirigert via Nord-Polen av frykt for at sjokoladekaken, som ble observert helt opp i syltynne luftlag, skulle forårsake flystyrt."

Drr. Anders legger fra seg avisa. Han strever seg opp i sittende stilling. Dingler litt med beina før han setter føttene ned på det kjølige golvbelegget. På en stol ved vinduet ser han at klærne hans ligger pent sammenbrettet. Den velkjente hvite frakken føles god å ta på etter all denne tida. Han sjekker at alle pennene og gummihanskene er på plass i brystlomma før han åpner døra og går ut i korridoren.

Dr. Anders tenker at han bør stikke innom en konditor på veg til jobb. Professor Schnabelkäse blir nok ikke glad hvis han dukker opp uten fredagskake. Ute er det frisk vinterluft. Dr. Anders fyller lungene med velbehag.

Arbeidsdagen kan begynne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (14)

Den homofile bokstaven S

av   oktober 27, 2006 at 8:04 am (sanne_historier)

Dr. Anders avslører historien bak homofil lesping!

Det har skjedd en revolusjon rundt forskningen på den homofile S, eller lespe-S, de siste ti årene. Før (særlig for 60-70 år siden i Tyskland) antok man at det måtte skyldes noe genetisk, men fordypning i litteraturen har avslørt at homofil S oppsto av ren forfengelighet.

Utviklingen av homofil S startet tidlig på 1700-tallet i det franske hoffet. Kretsen omkring solkongen Ludvig XIV hadde fått det for seg at lesping var en fjong måte å demonstrere sin kongelige tilknytning på.

I 1715 døde Ludvig, og med ham lespingen ved hoffet. Imidlertid spredde lespingen seg som kjønnsvorter i et horehus blant Frankrikes homofile. Lespe-S ble selve symbolet på det å være homofil, og ble brukt som et hemmelig tegn overfor likesinnede, men lespen begrenset seg hovedsakelig til de velstående homofile i Paris.

Offisielt var homofil S fraværende i mange år, inntil den franske revolusjonen omkring 1789. Dette var også en revolusjon for de homofile, og lespingen spredde seg ut fra Paris og utover i landet. Etter hvert som handelen med andre nasjoner ble mer effektiv utover på 1800-tallet, og framfor alt med utbyggingen av jernbanen seint i århundret, fikk lespingen virkelig innpass overalt i Europa.

Til Norge kom lespingen første gang med hvalfangstskuta "Stahken 2" som anløp Sandefjord i 1874 etter fjorten måneder i skruisen i nærheten av Syd-Georgia. Under oppholdet hadde nordmennene vært i kontakt med franske hvalfangere, som altså lærte dem ett og annet… triks, så og si.

Siden den tid har homofile over hele Norge tilegnet seg lespe-S. I dag er den mest i bruk blant interiørdesignere og make up-artister, men vi finner den også blant den jevne homo på gata. Noen ganske få heterofile har også tatt til seg lespingen, men det har ikke blitt en like stor suksess.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (17)

(St)Akkar(s) meg. Del 3

av   oktober 11, 2006 at 1:12 pm (sanne_historier)

(St)Akkar(s) meg er en science fiction-trilogi i flere deler skrevet av meg, Fureflagellat, a.k.a. dr. Anders. Dette er den siste delen. Nå også illustrert!

Dette har skjedd i del 1 og del 2: På veg til jobben ble dr. Anders beklageligvis mikset med en sannsynligvis forskrekket luftbåren akkar. Dr. Anders er derfor utstyrt med akkar-armer og dertil hørende hode. Nå jakter han på professor Knageldings for å få hjelp til å vende tilbake til sitt gamle jeg.

————————————————————————————————

Kontoret til professor Cabelcrampe var tomt og mørklagt. Fortvilet hakket jeg akkar-nebbet mot  vinduet ved siden av døren, uten annet resultat enn at jeg la igjen en eim av fiskelukt på glassruten.

Med ett så jeg en ørliten bevegelse der inne. Et øyeblikk var jeg takknemlig for de lyssensitive akkar-øynene mine. Et lite dyr kom krabbende fram fra skrivebordet. Men vent litt, det var da et besynderlig dyr. Kunne det være…

Ja visst, det var professor Schamdildo som krøp rundt på gulvet! Det vil si, det var professoren, men samtidig var det ikke ham. Det kunne ligne på en krysning mellom et menneske og en larve av noe slag.

Jeg sprengte opp døra med den myke akkar-skulderen min. Professor Skallenepe hylte av begeistring.

"Dr. Anders, er det wirklich dich?" pep han med sin brede bøhmiske aksent. "Entlich kommer det etwas schon zu bleiben, Gott sei dank og zu videre!" Han var så glad at han skalv i de bitte små lederhosene sine.

Raskt satte professor Mheiselgris meg inn i hvordan han hadde hybridisert med en fluelarve i gressplenen utenfor Stortinget. Nå hadde han åmet omkring i flere timer allerede, ute av stand til å starte dehybridisatoren med de latterlig korte larvebeina sine.

Men nå var tiden kommet for handling, ikke ord. Sporenstreks gikk vi inn på laboratoriet. Jeg bar professor Knipetang forsiktig i nebbet. Vi satte oss ned i partikkelsentrifugen og spente oss fast til stålsetene. Jeg nynnet en strofe av "Norsk dans nr. 5". Ikke at det spilte noen rolle fra eller til, men jeg syns alltid åpningsmelodien til Norge rundt er så avslappende.

"Hold dich fast, wir sind in for en bumpy ride!" hylte professoren. "Hoooi!"

Jeg sjekket at sentrifugen sto på "Lettkokt rehybdridisering" før jeg strakte ut en tentakkel og dro i en liten spak.

Et kraftig lysglimt blendet både meg og professor Flagstangchule. Jeg kunne kjenne molekylene drysse ned i magen, ta en svipptur innom Alpha centauri og samle seg i nærheten av Venus, før de raste tilbake på riktig plass. 

Da vi kom til oss selv var alt ved det gamle. Professor Smacsløk børstet støvet av lederhosen og satte hatten med fasan-fjæren kjekt på snei. 

Arbeidsdagen kunne begynne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (5)

(St)Akkar(s) meg. Del 2

av   oktober 4, 2006 at 8:22 am (sanne_historier)

Dette har skjedd i del 1: Doktor Anders ble hybridisert med en akkar på veg til jobben. Armene hans er erstattet med noen stakkarslige blekksprutarmer. Hvordan skal han nå få utført de livsviktige arbeidsoppgavene sine?

———————————————————

Forsiktig fikk jeg klebet en sugekopp til adgangskortet og dratt det gjennom leseren. Heldigvis var ikke fingeravtrykks-scanneren aktiv i dag. Jeg vandret gjennom gangene mens jeg forsøkte å holde armene skjult under jakka. Takk og pris for at ingen andre hadde kommet på jobb enda.

Etter mye om og men fikk jeg låst opp døra til kontoret og satte meg ned foran PCen. Fortvilet prøvde jeg å logge meg på, men resultatet ble bare noen nytteløse klaskelyder. Det var som utgjort. Jeg måtte se å få tak i professor Knögeldank. Han kunne hjelpe meg. Og det ville ikke være første gangen.

Forsiktig stakk jeg hodet ut i korridoren. Kysten var klar. Jeg snek meg tvers over gangen og inn på do og klarte med mye møye å late vannet uetn å søle alt for mye på buksa. Et øyeblikk vurderte jeg å vaske hendene, men slo det fra meg. I stedet speilet jeg meg. Pokker også, så var det altså ikke bare armene. Hodet mitt var rakettformet med små finner på hver side. De blafret forsiktig. Jeg forsøkte å kikke inn i nebbet som var der i stedet for munnen, men orket ikke.

Jeg dro jakken over hodet og satte kursen mot kontoret til professor Knögeldank. Det var tomt. Hvor kunne han være?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

(St)Akkar(s) meg. Del 1

av   oktober 3, 2006 at 11:19 am (sanne_historier)

Tåka lå tett i Nittedal.  Jeg skrudde partikkelkondensatoren på "Blindern-styrke" og satte på meg beskyttelsesbrillene. I det jeg trykte på den røde knappen merket "Fare! Rød knapp!", kjente jeg et slag i ryggen og en tanngard i mellomgulvet.

Som en sky seilte jeg over tretoppene i Nordmarka. Himmelen klarnet. Jeg la Kikut bak meg og peilet meg inn på Kolsås. Jeg kunne se lysene fra alle husene i den mørke oktobermorgenen. Det var nok ikke bare jeg som var tidlig oppe.

Da jeg passerte Storo i overlydsfart kjente jeg en iling i molekylene og visste med en gang hva det var. Jeg var blitt hybridisert. Spørsmålet var bare med hva. Kunne det være en måke? Neppe et insekt; til det var det for kaldt. Bare det ikke var en flaggermus. Da ville ikke utfallet være greit å spå.

Vel framme på jobben materialiserte jeg meg ved hovedinngangen og gjorde et forsøk på å fiske opp adgangskortet. Sugekoppene på en av de ti armene mine sviktet meg imidlertid. Hva i all verden. Jeg var hybridisert med en akkar. Skulle du ha sett på maken. Hvordan skulle arbeidsdagen bli nå?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

Sidemannen

av   september 25, 2006 at 10:19 am (sanne_historier)

Foran meg på bordet står et stort glass fylt til randen. Duggen legger seg som bladgull på det i høstvarmen. Jeg strekker meg mot glasset, legger kanten mot munnen og skyller væsken inn i munnen. Ah, nektar!

På bordet ved siden av sitter en mann og legger kabal med kort som han har laget selv av gamle Sun maid rosinbokser og skrevet på med blå kulepenn. Han lukter rosin lang veg. På skulderen har han en stor papegøye i filt.

Plutselig snur han seg mot meg.

"Kan du passe på denne esken mens jeg går ut en liten tur?" Han har en pussig, skurrete stemme som kommer langt borte fra.

Jeg nøler. Mannen er rufsete kledd. Er han ikke litt mørk i huden også? Kan han muligens stå i ledtog med Osama? Eller enda verre: Egil Svartdahl? Men i og med at jeg allikvel har tenkt å sitte her og supe de neste timene sier jeg at OK, jeg skal passe på esken hans.

Det er en fillete, ganske liten, pappeske. Jeg plasserer den ved føttene mine og tenker ikke noe mer på den. Ikke før det har gått et par timer uten at mannen har kommet tilbake begynner jeg å ane uråd. Jeg forsøker å tenke, men hjernen min er marinert i alkohol og pommes frites, så det går sakte rundt. Jeg vurderer å varsle personalet. Forsiktig åpner jeg esken.

Du kan tro jeg fikk meg litt av en overraskelse.

Her er en liste over det mannen hadde i esken sin (i tilfeldig rekkefølge):

En binders

To utgaver av Vi menn fra 1968

En desiliter vann fra Ganges

Store deler av Telemark fylke

En rulletrapp

Åtte levende flaggermus

Et komplett verktøysett fra en 1921-modell T-Ford

Rosettasteinen

Et fenalår

Hele førsteopplaget av Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna fra 1954

Jimmy Hoffa

En blyant, type HB

Dødehavsrullene

Avgjørende bevis i Fritz Moen-saken

Restene av hamburgeren som kvalte Elvis

Fire 200-litersfat fylt til randen med Merchandise 7X, den hemmelige ingrediensen i Coca cola

Den hellige gral

Hårlokker og negleklipp fra Harald Hårfagre

Autografen til Bernt Nielsen, en ukjent bilmekaniker fra Odense

Ovarennet i Holmenkollen fra åpningen i 1892

Nøkler til ungdomskilden

En skikkelig dig….

"Men dr. Anders, sitter du her fortsatt?" En kjent stemme overdøver larmen fra det tilstøtende rommet, der magiker-Jesus er opptatt med å dundre hodet mot sprinklene som vanlig.

Jeg reiser meg. Pleieren tar meg forsiktig under høyre arm og geleider meg inn på rommet. Jeg snur meg og ser etter pilsen, men den er borte. Bare en fillete, gammel pappeske står under stolen der jeg satt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

En vanlig morgen i Oslo

av   september 22, 2006 at 8:07 am (sanne_historier)

Tåka ligger tjukkere enn Erna Solberg over Groruddalen denne morgenen. Verden stopper trehundre meter borte i en hvit vegg. Det er høst i lufta, snart har vi vinteren her.

Bussjåføren hilser meg med et grynt og snapper til seg billettpengene med tunga. Vekslepengene presser han ut fra sprekken i panna mens han justerer radioen med en av tentaklene sine.

Flodhesten, den skøyeren, må ha fortalt en god vits, for sebraen ler så hun knegger og presser hovene mot magen.

Bak i bussen er det liv og røre som vanlig. Den latviske nasjonalballetten holder et svare leven der de danser omkring på tåspissene, samtidig som det nærmer seg siste akt av kaninteatrets "Hamlet"-oppsetning. De har øvd i flere uker. En kulturinteressert marsvinfamilie fra Gjelleråsen følger spent med.

Jeg setter meg ned omtrent midt i bussen og lener hodet mot vinduet mens Oslo passerer utenfor i halvmørket. Det er en helt vanlig dag på veg til jobben.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (10)

Dr. Anders forteller: Sædgrisen

av   september 14, 2006 at 1:35 pm (sanne_historier)

SÆDGRISEN (sus cerebrispermi)

For en tid tilbake oppdaget den kjente amerikanske entomologen Wellington Whalebeef en ny art på den avskjermede øya Longschanks Island i Behringstredet. Hvert år blir det oppdaget nye arter på jorda, så dette i seg selv var ikke oppsiktsvekkende. Det spesielle i dettet tilfellet var at det var et pattedyr, og i tillegg at det ble plassert i ordenen partåede dyr, eller artiodactyla, sammen med blant annet gris (anbefalt link). Genetiske undersøkelser har påvist at dette faktisk er en skikkelig gris.

Av utseende kan sædgrisen minne om en hårløs grevling med tenna på tørk. Voksne individer er på størrelse med en vanlig norsk huskatt. I og med at den er nyoppdaget gjenstår det mye forskning på sædgrisen, men det antas at den kan bli opptil femten år gammel. Næringsmessig er den en opportunist i likhet med sin fjerne slektning grisen, og spiser stort sett det den kommer over, selv om det ærlig talt ikke er mye på den øde øya den holder til. Den lever i fordypninger i terrenget, som den gjerne forer med deilig gjørme. Siden gropen også fungerer som oppladning til kjønnsakten, noe sædgrisen er meget opptatt av, kalles boligen for runkerede.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sky krabat Sædgrisen er svært sky og  kan være vanskelig å oppdage. Tegningen er laget av Whalebeef, basert på observasjoner av ville individer (gjengitt med tillatelse fra Universitetet i Lund).

 

Spennende sexualitet 

Den nyoppdagede grisen viser seg å ha et fascinerende kjønnsliv. På forsiden av hodet, ellers kalt panne, har den en imponerende stor… Ja, nå tror du sikkert at jeg skal skrive penis, men det skal jeg ikke. Den har en enorm ansamling av spermie lagret i skallen. Opptil fire liter spunk kan den lagre i pannebrasken til enhver tid. Slik man tidligere feilaktig antok at spermhvalen lagret sitt fornødne i hodet, kan man nå med sikkerhet fastslå at sædgrisen, som den ble kalt, virkelig gjør det.

I forplantningsøyemed er sædgrisen i stand til å snyte ladningen sin over avstander på flere hundre meter med imponerende treffsikkerhet, til og med i sterk sidevind. Dette er av ytterste viktighet, da det kan være smått med partnere på øya. Alt i alt finnes det bare 17 individer av sædgrisen, og de kommer aldri i fysisk kontakt med hverandre. Parringen foregår ved at hunnen stiller seg opp i laglig posisjon på hundre meters hold, mens hannen fyrer av godsakene. Det blir blink i omlag halvparten av tilfellene. Det pleier sædgrisen å feire med en sigarett. Sædgrisen legger egg, som den gjerne pleier å speile slik at det ser ut som det er dobbelt så mange for å forvirre eventuelle fiender.

Hei, serru serru hatten. Skål!

Neste gang: dr. Anders forteller om hoppestorken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (7)

Dramatisk på Biri!

av   september 14, 2006 at 7:47 am (sanne_historier)

Høsten er risikable tider på Biri. Ofte, men ikke utelukkende, på grunn av ivrige elgjegere i bakfylla med tunge pekefingre og lette avtrekkere. De skumleste beboerne på Biri er de tallrike bøndene. Under slåttonna kommer de med stadig nye terroranslag mot lokalbefolkningen, som sitter maktesløse tilbake.

Det siste, og hittil alvorligste påfunnet, omfatter et halm-relatert angrep på sivile. En tidsinnstilt sprengladning gjorde at en halmballe begynte å trille, og på kløktig vis var den anbrakt i en slik vinkel at den traff en hage i nærheten. Bare flaks gjorde at ingen ble truffet av landbruksproduktet i bevegelse.

A- og B-gjengen er stadig i medias søkelys. Endelig har lokalavisen Oppland Arbeiderblad satt fokus på KU-gjengen som opererer på Biri også. Ikke et minutt for tidlig.

Les hele saken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

« Previous entries Neste side » Neste side »

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00