“Onanerende syklist observert på Kallbakken”

av   april 2, 2008 at 8:16 am (jobbsyklist, onani)

Jeg har tatt sykkelen fatt nå på vårparten. Med ujevne mellomrom kaver jeg meg over Gjelleråsen og inn til jobben i Oslo. Så også i går. Til jobb gikk det strykende, og lenge så det bra ut også hjemover, selv om beina fortsatt er litt vårslappe.

Etter nær halvkjørt etappe var det bråstopp, med punktering på bakhjulet, det var liksom ingen tvil: Et svært glasskår, sannsynligvis fra en ølflaske som var blitt knust i lystig lag, avslørte seg som synderen, og etterlot et hull der siste rest av innestengt luft unnslapp bakdekket mitt med et fornøyd pip.

Så var det bare å sette seg på en benk med pittoresk utsikt over bilkøen forbi bomstasjonen på Kallbakken. Glasskår ut, dekk av, slange ut, inn med ny slange, fram med pumpa.

Sykkelpumpa som jeg har med på tur er akkurat like lang som en middels penis. Det er med andre ord det som i engere kretser er kjent som en kukklengde-pumpe. Derfor tar det litt tid å pumpe opp dekket på en offroad til ønsket trykk. Jeg satte i gang. Jeg pumpet og pumpet. Lett foroverbøyd satt jeg på benken, med pumpa strategisk plassert mellom lårene.

Det var da det slo meg, mens jeg satt der og pumpet på harde livet, at hvis noen ser meg nå, i dette øyeblikket, vil de sannsynligvis tro at jeg, lovlydige og ikke minst ganske beskjedne meg, sitter her, på en benk på Kallbakken, i hovedstaden, mens jeg kikker på biltrafikken som glir forbi, og tar på meg selv, ja, for å si det rett ut: Onanerer, ronker, fløtter skinn, som noen kanskje ville finne på å uttrykke det.

Jeg vil ikke si jeg ble ille berørt over denne innsikten. Faktisk var jeg i en heller munter sinnsstemning. En kjedelig punktering hadde plutselig blitt til en positiv opplevelse. Det var med et smil om munnen jeg fullførte sykkelturen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (11)

Tour de sykle til jobben

av   august 30, 2007 at 12:02 pm (jobbsyklist)

Denne sommeren har jeg blitt jobbsyklist. Riktig nok veldig sporadisk, men like fullt. Jeg har opprettet mitt eget sykkelhjørne på kontoret, til stor glede – må man anta – for de to kvinnene jeg deler kontor med. Her parkerer jeg jernhesten og danderer svette sykkelbukser og sure trøyer så flott det bare lar seg gjøre (i parentes bemerket er sykkelen min egentlig laget av kompliserte aluminium-legeringer og karbon, men jernhest høres liksom stiligere ut, ikke sant?).

 

Jeg tør påstå at vi jobbsyklister er minst like tøffe som de virkelig proffe gutta. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener:

 

Fra huset vårt til jobben er det omkring 25 kilometer, hvorav de seks første går i motbakke. Ikke stupbratt motbakke, men seig er den. I hvert fall for dem som har en sekk full av klær  på ryggen full eller en sekk full av fett på magen. Jeg har begge deler. Og det er selvfølgelig et kraftig handicap: Proffene er topptrente, magre typer med treningsopplegg og et nøye balansert inntak av næringsstoffer. Jeg er i forfall store deler av uka, med sjokolade hver helg, og kanskje til og med pils. Slikt setter spor på kroppen. Like fullt står jeg opp før seks, skrever over min stolte ganger mindre enn en time senere, og tar fatt på motbakken, etter et minimum av matinntak. Jeg er sjelden særlig sulten så tidlig på dagen.

 

Sykkelproffene er stort sett flinke til å trene rolige økter inniblant. Jobbsyklister kan ikke koste på seg slik luksus. Vi må pent tråkke det vi makter. Det er alltid en som kommer bak som vi må holde unna for, eller vi skimter en seig jævel i horisonten som vi gjerne skulle tatt igjen. Samtidig skulle det vært drita moro å presse ned tida bare noen få sekunder fra i går. Selvfølgelig har du enkelte unntak, men det er helst eldre bestemødre med hjelmen i nakken og posen på styret. Slike fniser vi av når vi suser forbi dem, vi barske jobbsyklister.

 

Resultatet av hardkjøret etter å vinne sykle-til-jobben-rittet kan de fleste tenke seg. Kvalmen står øverst i halsen, melkesyra pipler nedover lårene, og blodsmaken spruter ut av øra på meg når jeg er framme på jobben en femti minutters tid seinere. Det er så vidt jeg makter å kare meg inn i dusjen og få på meg normale klær etterpå.

 Og så, noen få timer seinere, etter en knallhard sjuogenhalvtimers arbeidsdag, gjentas prosedyren i omvendt rekkefølge. Skulle like å se den sykkelproff som kunne taklet et slik treningsopplegg uten å bryte fullstendig sammen. Hah, pingler!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (0)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00