Om det å bæsje med et annet menneske på fanget

av   mai 22, 2007 at 9:44 pm (erfaringer)

For omtrent akkurat et år siden ble jeg under stor ståhei far til min andre sønn, Oskar, populært kalt sønn nummer to. Nå om dagen har mor tatt opp igjen sitt yrkesaktive liv, mens sønn nummer to og far, altså jeg, bedriver dagene hjemme så godt det lar seg gjøre.

Å være hjemme med en slik liten krabat er langt i fra noen ferie, for den som måtte tro det. Og privatliv skorter det sterkt på. Det fikk jeg erfare her om dagen, da jeg måtte, ja, jeg sier det rett ut: Bæsje. Legge kabel, lokke ut odelsgutten, levere rompepostei; kall det hva du vil, men du skjønner hva jeg mener.

Så bar det inn på rommet med hjerte på døra, som det gjerne gjør i slike tilfeller. Og det var ingen annen råd enn å ta avleggeren med og plassere ham midt på badegulvet med en dorullkjerne og et par andre interessante saker.

Og så lot vi set stå til. Junior jafset i seg dassrull, mens fatter strevet med et særlig gjenstridig stykke bæsj til han så stjerner. Det gjaldt å avslutte før småguttens tålmodighet var brukt opp. Ettåringer er rastløse typer som sjelden gidder å befinne seg på et lite baderom mer enn tjue sekunder av gangen.

Jeg rakk det ikke. Dassrullen hadde tydeligvis utspilt sin rolle som leketøy, og etter en resultatløs ekskursjon inn i dusjkabinettet, var sønn nummer to bokstavelig talt lei hele dritten. Han ville opp. Opp på fanget.

Så der satt jeg, med sønn nummer to overskrevs på mine nakne lår, mens det stadig plumpet i vannet under oss.

Går det an å verdsette en slik opplevelse i penger? Neppe. Det må oppleves.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (17)

Fureflagellat monterer verandad

av   november 6, 2006 at 2:44 pm (erfaringer)

Jeg, Fureflagellat, har det med å kaste meg ut i overmodige gjør-det-selv-prosjekter med begge beina først og hodet helt til slutt. Kanskje noen av dere har fått med seg min famøse montering av dusjkabinett? Vel, her er historien om mitt møte med snekkeryrket og montering av verandadør. Denne gangen rikt illustrert med det relativt elendige mobilkameraet mitt.

Vi har veranda. Det vi har manglet er verandadør. Det har vist seg at en forutsetning for at man skal ha glede av verandaen er at den er lett tilgjengelig. Og siden fru Fureflagellat og jeg syns både stige – det dreier seg om en høy annenetasje – og å krabbe gjennom vinduet ble uholdbart i lengden gikk vi til innkjøp av en verandadør.

Vidunderet ankom en høstkald fredag i november. En åpenbaring, lakkert i vakker eggehvit, herlig luktende, fersk fra den danske fabrikken. Øldrikkende, godlynte dansker med runde kinn har snekret sammen døra vår mens de nynnet på en munter Kim Larsen-melodi. Skal tro om de sendte med en tanke på vegen da døra forlot den koselige låven i bindingsverk som de har bygd om til produksjonslokaler? Kanskje de stoppet opp og tenkte at "nettopp den her dør, den ska ’sgu varme en stakkels sjel der oppe i Noooore. Hikk. Mogens, ’sgu for Sætæn nok en bajær!"

I det Fureflagellatske hjem er vi opptatt av å unngå røde tall i boka i så vid utstrekning som mulig. For å unngå utgifter til snekker, det være seg svart eller hvit, bestemte vi oss for å montere døra sjøl. Jobben besto i å fjerne et vindu, hakke hølet i veggen stort nok til å romme døra og et dertil medfølgende panoramavindu, og forhåpentligvis montere disse i henhold til gjeldende standard. Siden fru Fureflagellat sjelden beskrives som en drivende dyktig snekker fikk vi hentet inn hjelp i form av Fureflagellats tusenkunstneriske faderlige opphav, heretter kalt fader’n.

Lørdag opprant med godvær over Nittedal. Allerede grytidlig var jeg i gang i ensom majestet med å fjerne plankestubber og andre hindringer som av ulike årsaker var spikret fast til vinduet og ville hindret gjennomføringen av arbeidet hadde de blitt værende. Da fader’n ankom åstedet var det i all hovedsak klargjort for fjerning av vindu. Utstyrt med brekkjern gikk vi på med hård hånd, og snart var vinduet en saga blott, hensatt for videre resirkulering på et seinere tidspunkt.

 

 

 

 

 

 

 

Nå gapte et tomt hull mot oss fra veggen, men hullet var sørgelig lite og måtte utvides. Idet min sylskarpe håndsag fra Biltema åt seg gjennom plankekledningen på veg mot stuegulvet ble vi innhentet av livets realiteter: Nå var det ingen veg tilbake. Døra måtte inn, koste hva det koste ville. Feige utveger med retur av det opprinnelige vinduet var definitivt for et luftslott å regne.

Vi jobbet trutt videre, kun avbrutt av en rask lunsj i form av to blingser med salami inntatt ved stående buffet mens vi høylydt planla arbeidets videre gang. I det hele tatt utviklet prosjektet seg til en studie i grise- og tulleprat. Jeg håper naboen ikke lot ungene høre på alt for mye. I så tilfelle vil de få et utvidet, men ensformig, vokabular som grenser mot bryggesjauer- og muldriver-sjargong. For å illustrere kan jeg ta et lite utdrag, der de verste ukvemsordene er erstattet med en pipelyd. For å gi den riktige følelsen velger jeg å holde med til morsmålet mitt, som er biring:

Fureflagellat: "(Pip), åffer sitt dænna fast nå a? Skjønne du no?"

Fader’n: "Nei, (pip) på bukken, neiggu om je veit. Je saga’n jo av i sta!"

Fureflagellat: "Je bli no (pip) (pip) meg så sint og, atte".

Fader’n: "Vi gjør de no så lettvint før oss sjøl, nå vi itte kjøffte spiker en gong. At de gå an å vara så (pip) i (pip)".

Og slik kunne jeg fortsatt, men dere skjønner poenget. Nok fjas, tilbake til historien. Med vinduet og nødvendige deler av veggen ute av bildet var det asfaltert veg mot målet. Vi slepte det blytunge dørherket opp trappa og kunne til vår overraskelse konstatere av den faktisk passet. Vi fikk til og med plugget den fast i hullet og bardunert den forsvarlig i veggen med den geniale oppfinnelsen "karmskruer", spesielt innkjøpt for anledningen. Det var på dette tidspunktet jeg lot falle de skjebnesvangre ord og bemerket at dette gikk nesten for lett, og at noe snart måtte skjære seg, hvorpå jeg fikk beskjed om å klappe igjen kjeften min av min kjære far.

Og det burde jeg nok ha gjort. For skar seg gjorde det. I vår søken etter lettvinte løsninger hadde vi gått til innkjøp av en boks bygningsskum, som visstnok skal være særlig egnet til å tette fuger og hull mellom dørkarmer og vegger. Nå viste det seg at denne boksen hadde gått ut på dato, for det kan den faktisk gjøre – fant vi ut etterpå! Men først måtte vi selvfølgelig prøve dritten. Resultatet var en klebrig masse som tøt ukontrollert fra boksen og utover dører og klær og nedover vegger. "Skum" var et av de siste ordene jeg ville tenkt på hvis jeg skulle beskrive stoffet. Desperat dro vi fram spader og slo rundt oss med white spirit i et fåfengt håp om å få bukt med den forferdelige substansen, og klarte det til en viss grad, men ikke helt. Spor av bataljen vil for alltid være preget inn i veggen under verandaen, og også selve døra. Det endte med kreativ gjenbruk av steinull. Veggene ble tette (forhåpentligvis), og resultatet ble upåklagelig, selv om det gjenstår litt listing.

Tilbakeskrittet med boksen som løp løpsk gjorde at vi slapp opp for dagslys. Vi måtte derfor foreta et ikke særlig motvillig taktisk tilbaketog til sofaen, der vi ga oss rakefisken og akevitten i vold. Det var to lurvete herrer som vaklet i seng i god tid før tolv. Men til sommeren blir det grillfest på verandaen – uten å måtte sende kottisene gjennom vinduet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Tre kjendiser p

av   oktober 27, 2006 at 7:41 pm (erfaringer)

Hjem fra jobb, fredag ettermiddag, ikke så alt for seint. Jeg har et lite håp om å snike meg før fredagstrafikken. Den er tett som nesa til Flåklypa-Ludvik her i Oslo. Jeg foretar en elegant sving ut fra parkeringsplassen med min pilsflaske-grønne Peugeot og setter kursen vekk fra Blindern. Ved Ullevål hageby (haveby for de fine) møter jeg trikken, og må bremse ned for et fotgjengerfelt.

Men hvem får jeg se? Milde Moses og hans oldemor, mor Teresa. Om det ikke er Nina Owing, Dagsrevy-anker og NRK-kjendis gjennom flerfoldige år, så kall meg en fotskammel. Og hvem er den lange pålan som går ved siden av henne, om ikke makkeren hennes i Standpunkt? Neimen om jeg husker hva han heter, men du verden for en kjendis! Frokost-TV har’n hatt også.

Jeg må konsentrere meg for å trekke pusten. Dette er stort for en enkel ung mann fra Gudbrandsdalens fot! En landsens gutt som knapt har sett TV før jeg fylte 20. Telefon hørte jeg ikke om før i fjor. Og nå dette.

Litt forvirret og kjendislammet kjører jeg videre, og må snart stoppe for en bil som siger inn fra høyre. Er det ikke noe kjent med bustehuet i den bilen, mon tro?

Det er jo… Hoste, spytte, gispe. Nadia Hasnaniousans… hun med Kvitt eller dobbelt.  Og jeg må vike for henne på grunn av høyreregelen! Jeg klarer ikke å kjøre langt etter den påkjennelsen. Må stoppe bilen ved Ullevål stadion. Tørke en tåre fra mitt skjeggete kinn. Ringe hjem til mor. Varsle lokalavisa slik at denne hendelsen, nei, dette klimakset, i mitt liv kan festes til papiret og deles med all verden.

Fredag 27. oktober 2006 står med gullskrift i dagboka mi. Takk for at jeg fikk oppleve det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Åndenes makt – en anmeldelse

av   oktober 23, 2006 at 8:41 am (erfaringer, supernatural)

I går kom jeg i skade for å ta en titt på "Åndenes makt" på TV Norge. Maken til bortkastet tidsfordriv skal man lete lenge etter.

Som innledning fikk vi greie på at det var et "nærvær" i huset til familien et-eller-annet. "Nærværet" var sterkest i rommet til en av ungene i huslyden. TV Norge illustrerte ved å filme en nusselige teddybamselamse som satt på et Ole Brumm-sengesett på en skummel måte ledsaget av fryktinngytende musikk. Jeg ble nesten redd sjøl der jeg satt.

Og mannen i huset, far sjøl, hadde installert seg i en slags binge i kjelleren med ekstra TV og en rammemadrass. Her pleide han å se på "ishockeykamper" og "andre interessante ting". Det ekle, fortalte han, var at han av og til følte at noen hadde vært i rommet når han kom inn. Det luktet svett mann, som han sa.

(Avsnitt fjernet av selvsensuren).

Kjellerdører åpnet seg, folk datt ned trapper rett som det var, og ting flyttet seg spontant omkring. Men det aller, aller verste, egnet til å gi selv den mest hardbarkede seer et anfall av akutt gåsehud, var at "nærværet" hadde RYDDET I VASKEMIDLENE I KJELLEREN! Grøss og grus. Et spøkelse med støv på hjernen. Fri og bevare meg vel.

Etter som jeg har skjønt kommer det på et tidspunkt i programmet en svindler med dype lommer og direktelinje til det hinsidige for å jage gespenstene på flukt. Jeg slo av i godt tid og gikk og la meg, så jeg slapp å overvære den lidelsen. At flere hundre tusen sitter og ser på dette mølet er for meg en gåte.

Mitt spørsmål er: Hvorfor, kjære mennesker som er plaget med paranormale fenomener eller bare roter rundt i fylla og ommøblerer uten å huske det dagen etter, hvorfor må dere stå fram på TV? Hvorfor må dere vise fram de rotete husene deres, og la en kommersiell TV-kanal filme sengene til barna deres? Tror dere TV Norge gjør det for å være snille, eller for å tjene penger? Er det virkelig så mye om å gjøre å få de tilmålte femten minuttene i rampelyset? Vær så snill, vil dere absolutt gjennomføre eksorsime i deres eget hjem, så la oss slippe å se det på TV.

Takk og pris for av-knappen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (19)

Bloggere i bås

av   oktober 10, 2006 at 2:04 pm (erfaringer, funderinger)

Etter å ha romstert inne blant bloggene her på VGB en stund har jeg dannet meg et visst bilde av bloggerne og deres interesseområder. Med bakgrunn i dette har jeg plassert dere (eller oss om dere vil) i sju kategorier:

1. Kose-bloggerne
Skriver til oss fra de lakserosa tastaturene sine mens de slurper i seg nytrukket kamillete fra enorme kopper i grønnmalt terrakotta. Innimellom tar de pauser for å pakke seg bedre inn i Ole Brumm-teppet. Bloggene er overlesset med livsbejaende ordspråk og nusselige bilder av kattepuser og vofselofser.

2. Sinna-bloggerne
Misliker det meste rundt seg, sælig politikere, og gir uttrykk for det. Det eneste de liker er å provosere, og det klarer de alltids. Har ofte en forkjærlighet for fargen svart og syns anarkisme eller steinalderen virker som en god ide til styringsform av landet.

3. Tulle-bloggerne
Skriver bare sprøyt som man aldri kan vite om man skal ta alvorlig eller ikke. Bruker hele dagen til å skrive ned halvgale tanker som de prakker på intetandende offer gjennom internett. Er ofte glade i "muntre" ordspill. Forfatteren av denne bloggen havner (dessverre) stort sett i denne kategorien.

4. Politikk-bloggerne
Skriver om  skumle ting som miljøendringer, utarming av naturressurser og Siv Jensen. Det finnes to underkategorier, der den ene halvdelen kjøper nytt Palestina-skjerf hver 1. mai (for da er det gamle utslitt), mens de andre bruker mye tid på å polere FrP-nåla i jakkeslaget mens de klipper ut bilder av Carl I. og Eli fra sydenturen der de tilfeldigvis støtte på et reportasjeteam fra Se og Hør.

5. Deppe-bloggerne
Deprimerte mennesker som gjerne kutter seg litt med skarpe gjenstander i ledige stunder. Det er overraskende mange i denne kategorien.

6. Håndarbeids-bloggerne
Også i denne gruppa kryr det med bloggere. Bloggene er gjerne prydet med bilder av armbånd og strikketøy, og jeg mistenker at det er en utstrakt lyssky utveksling av hekleoppskrifter som går både "Norsk ukeblad" og "Allers" en høy gang.

7. Jeg-bloggerne
Legger ut spennende info om hva de gjør akkurat nå, av bikkja, ungene eller sofaen. Gjerne uskarpe bilder fra mobilen.

Så spørs det, hvilken kategori havner du i?

PS: Også Arthur_Park har laget en liste over blogger-kategorier (riktig nok var han først ute, men innlegget mitt har faktisk vært ferdig en ukes tid…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (35)

Et seriøst innlegg om bæsj

av   september 20, 2006 at 11:15 am (bajs, erfaringer)

Takket være min gode venn Erik fra studiedagene har jeg endelig funnet et nyttig verktøy for å karakterisere bæsjen min.

Dette er en vitenskapelig utarbeidet tabell kalt "the Bristol Stool Scale". Se den i sin helhet her. Skriv den gjerne ut og heng på dodøra.

Ikke overraskende opererte vi med vår egen uofisielle versjon i de glade studiedager. Avføring type 4 gikk for eksempel under navnet "oljet falukorv", og var noe av en favoritt, siden den dannet grunnlaget for både "no-dry" og "water-touch".

Ah, minner.

PS: Erik er så PR-kåt at jeg må legge ut et flatterende bilde av ham. Vær så god.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (11)

Dusjkabinettet fra Helvete

av   september 8, 2006 at 7:41 am (erfaringer)

I går monterte jeg et dusjkabinett. Bestilt, kjøpt og betalt med mine surt ervervede kroner på Maxbo i Oslo.

Det er utrolig hvor flatt et dusjkabinett kan bli. Og for å få det så flatt må det pakkes inn. I uhorvelige mengder papp, isopor og plastikk. Dander det hele med tre hundre meter slitesterk pakketeip, og vips: et dusjkabinett som krever en halvtimes jobb for å komme ut i lyset.

Til knes i søppel tok jeg et overblikk over arbeidstegningene. På dette tidspunktet hadde jeg flydd inn spesialhjelp fra Bodø i form av min umodne - men hårete - flygeledervenn Vidar. Sammen klødde vi oss i hodet. Den tegninga var neimen ikke lett å skjønne noe av. Den så omtrent slik ut:

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk på med dødsforakt. Og, kjære leser, uten å gå inn på de grimme detaljene, kan jeg avsløre at det ble et skikkelig sjøslag inne på det vesle badet i Nittedal denne kvelden. To svette menn i sin beste alder prustet, peste og stønnet. I time etter time. Stadig sintere, stadig mer oppgitt. Det ble prompet og bannet. Bademiljøet ble etter hvert noe i nærheten av uutholdelig.

Siden ingen av oss innehar en universitetsgrad i teknisk tegning, eller er tankelesere slik at vi kan oppfatte telepatisk hvordan dusjkabinett-konstruktøren planla å sette sammen møbelet, brukte vi et par timer på å tolke arbeidstegningene. Og fortsatt var det bingo om plastdings A1 skulle boltes fast i hull C eller E. Eller vent litt, kan det være hull B som er det riktige? Vi skrudde sammen, det ble feil, vi demonterte og prøvde på nytt.

Og timene sneglet seg av gårde. Kun avbrutt av pizza-pause jobbet vi trutt videre. Så endelig, klokka nesten elleve i går kveld, kunne jeg trå inn i den nye dusjen og la vannet skylle dagens dont ned i sluket. Jeg ventet halvveis at hele dritten skulle rase sammen der jeg sto og lauget meg, men det holdt. Det holdt!

For å oppsummere: 1 stk. dusjkabinett, to menn, fem timer effektiv jobbing. Var det verdt slitet? Vel, jeg lukter i hvert fall relativt nyplukket i dag, så jeg tenker vi sier ja.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (22)

Elprice. no og DHL: en sammensvergelse

av   september 6, 2006 at 7:38 am (erfaringer)

Advarsel: det følgende er skrevet i harnisk over drittbutikken elprice.no. Jeg slenger også med litt edder og galle til DHL.

Da vi solgte leiligheta vår i Oslo for et par uker siden ble komfyren stående igjen. Som seg hør og bør for en innebygd komfyr. Vi hadde lyst til å lage mat i det nye huset også, så vi bestilte en ny komfyr over nettet på elprice.no.

"Lagervare, sendes innen 24 timer" lovte nettsidene, og varene skulle dumpe ned på trappa innen 3-5 virkedager. Jaggu sa jeg smør. I god tid – trodde vi – før vi fikk nøklene til den nye kåken sendte vi inn bestilling. Grepa komfyr med varmluft og gode greier. Men fikk vi noen komfyr? Neeeida. Ikke engang varmlufta dukket opp innen tidsfristen. Jeg på telefonen. Det forløp seg slik (the names have been changed to protect the innocent):

Tast… tast tast… tast tast.

Hysterisk damestemme: "Velkommentilelpricedufårnå TO valgtastenforinternettavdelingtasttodersomd…"

PIIP

Ring ring. Ring ring.

"Deterfortidenmyetrafikkvennligstvent osv osv"

Ring ring. Ring ring.

Utpreget bergenser: "Velkommen til elprice, du snakker med Kolbjørn (navn endret)".

Jeg: "Morn, det er Urban Stålström (navn endret). Jeg ringer angående en vare jeg har bestilt men ikke mottatt. Ordrenummer slik og slik."

Kolbjørn: "Kan du gjenta?"

Jeg: "Slik og slik".

Kolbjørn: "Hm".

Jeg: "Hva skjer med den varen?"

Kolbjørn: "puste puste, taste taste".

Jeg: "Snufs" (mest for at han skal skjønne at jeg ikke har lagt på).

Kolbjørn: "Det ser ut til at den komfyren ikke er på lager".

Jeg: "Nei vel?"

Kolbjørn: "Nei, den må faktisk fraktes fra sentrallageret på Fana til Strømmen der lokallageret vårt er".

Jeg: "Hvor lang tid vil det ta?"

Kolbjørn: "Jeg skal sjekke om vi har den på lager (!), så sender vi den nok i løpet av dagen".

Jeg: "Ja vel, da satser vi på det osv osv"

Neste dag opprant full av bange anelser med fargestifter tæll. Jeg kastet meg over telefonen, bare for å få bekreftet at "Nei, den komfyren er fortsatt i Fana. Merkelig. Vi skal se om vi får sendt den i dag."

Dagen etter. Ny telefon, ny idiotbeskjed, prikk lik den foregående. Et øyeblikk følte jeg meg som fanget i et norsk folkeeventyr type "sjuende far  i huset" eller "goddagmann, økseskaft". Men den tredje dagen, etter tre telefoner og totalt ti virkedagers venting ble altså komfyren sendt onsdag i forrige uke.

Mandag denne uka var det tid for å feire to og en halv ukes ventetid på komfyren vår. Jeg ringte DHL og fikk den gledelige beskjeden at joda, komfyren står på lager og venter på å bli kjørt ut. Leveringstidspunkt ble avtalt til mellom 11 og 16 i går, tirsdag. Herlig tidspunkt for en som jobber, for øvrig. Jeg voktet telefonen som en hauk i påvente av at DHL-sjåføren skulle slå på tråden.

Klokka 1730 i går ringte jeg DHL på nytt. Den forbanna komfyren sto fortsatt på det jævla lageret på Skedsmokorset, og der sto den godt. Han jeg pratet med kunne i det minste bekrefte at de hadde funnet varene, så komfyren eksisterte faktisk. Men dessverre, DESSVERRE, kommer den ikke før i dag. På et eller annet uavklart tidspunkt. Det gjenstår å se…

Nå har jeg brukt alt for mye tid og krefter på å få tak i en vare jeg faktisk har kjøpt og betalt. Jeg burde ha hevet kjøpet tvert da jeg skjønte hvor det bar, men jeg har vel for mye tiltro til menneskets gode natur og ønske om å ordne opp i saker og ting for å hjelpe andre. Resultatet ble at jeg, dama og smågutten har levd på Fjordland og mikrovarm lapskaus i nærmere to uker. Argh!

Jeg lyser herved bann over elprice.no og DHL til evig tid!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (14)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00