I serien “Filmer jeg griner av” (som ei kjerring):

av   desember 16, 2008 at 9:02 pm (Ukategorisert)

"A walk to remember". Filmen om rebellen Landon som forelsker seg hodestups og kompromissløst i prestedattera Jamie. Mot alle odds. Hun har leukemi, og vet at hun skal dø. Og dør gjør hun. Og det må bare sies, at jeg så den for et års tid siden, og nå senest i kveld, og her var det tendenser til fontene. Når jeg ser denne filmen griner jeg rett og slett som et lite barn, ei kjerring, en jentunge, hver gang og uten unntak.

Jeg har ikke for vane å sippe foran TV-skjermen. Ikke en gang når jeg ser på MacGyver. Hva er det med denne filmen som staker opp tårekanalen min? Er det fordi jeg en gang i tiden, i en periode over flere år, var sammen med en prestedatter? Nei. Er det fordi min aller beste venn døde av kreft da vi gikk i fjerde klasse (hei til deg, Gunnar, hvis du leser dette). Noe mer nærliggende, men neppe. Det er nok mer det at det er en fantastisk film. Litt teit begynnelse, men det tar seg opp. Anbefales.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

Pottetrening for småbarn

av   desember 5, 2008 at 11:54 pm (bæsj, håp, pottetrening)

Jeg har to sønner, Fureflagellats sønn nummer 1 og sønn nummer 2. Nummer 2 tar etter broder’n i ett og alt, og er nok innerst inne overbevist om at han egentlig er fire år i stedet for litt over to. Således har den siste tiden vært preget av dyptpløyende samtaler omkring temaet bæsj, tiss og promp (et tema som aldri går av moten, uansett alder, som vi skal få se litt senere). Sønn nummer 1 leder an ved å blande inn bæsj i enhver samtale, selv om sammenhengen ærlig talt ofte er noe vag, og sønn nummer 2 babler i vei som en forrykt diktafon med munnen full av tunge og prøver å herme storebror så godt det lar seg gjøre. Det hele avsluttes som seg hør og bør med en god dose latterkrampe. Kanskje litt grovt, men i bunn og grunn uskyldig moro, vil jeg si.

Siste tilskudd på stammen er at sønn nummer 2 vil tisse og så videre på potte, slik som sønn nummer 1 har gjort et års tid allerede. Derfor blir det mye sprading uten bukse i stua om dagen. Her er det vel på sin plass å presisere at dette gjelder sønn nummer 2, ikke far. Potta er stand by til enhver tid, og den blir hyppig brukt, mest til å huke den nusselige lille rumpestumpen (igjen – sønn nummer 2, ikke far) nedpå for deretter å konstatere at nei, ”ingen tiffs” denne gangen heller. Det er tydeligvis stas for en liten kar å gjøre fra seg som oss ”voksne”, og av og til skvaler det friskt i potta også, til stor glede og jubel fra de øvrige familiemedlemmene.

Mer omstendelig blir det så snart det er snakk om bæsjing. Jeg har forresten lært av sambo at det ikke heter driting, spesielt ikke når det er mindreårige inne i bildet, derfor bruker jeg det sosialt aksepterte bæsjing i stedet så langt det lar seg gjøre. Uansett, når sønn nummer 2 skal dri… bæsje blir det fort en halvtimes jobbing med dype knebøy foran potta og lange forklaringer – til en viss grad uforståelige for det utrente øre – om hva som er i ferd med å skje.

Så til slutt kommer bæsjen. Og som stolt far må jeg få påpeke med det samme: For noen imponerende digre kabler den gutten er i stand til å trøkke ut gjennom det bittelille rumpehullet sitt! At et så lite menneske er utstyrt for å legge fra seg slike klanker går over min forstand. Her snakker vi odelsgutter av bibelske proporsjoner; det er postei i slike mengder at det kveiler seg omkring i flerfoldige sirkler nede i potta. Makan til dritt-lass skal du jaggu få leite lenge etter, og selv da er det ikke sikkert du finner noe lignende. Og for en entusiasme! Det er et ubestridt sunnhetstegn for gamle Norge når ungdommen omtaler sin egen dritt med slik innlevelse.

Opp gjennom åra er det ikke få timer jeg har tilbrakt på en svett doring med et utlest Donald-blad. Det er med en umåtelig stolthet jeg konstaterer at arven er videreført, og at også den oppvoksende slekt kan finne gleder i denne nødvendigheten som avføring er, tross alle småborgerlige fordommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

Et poetisk bidrag til julebordet

av   desember 5, 2008 at 11:08 pm (damenes, julebord)

Jeg føler at det er på sin plass å bidra til almuen med denne poetisk inspirerte "damenes tale" jeg holdt på et julebord på jobben for omtrent fire år siden. Det burde være unødvendig å tilføye at jeg fikk mye skryt for talen. I hvert fall fra halvpraten av de tilsetedeværende. Men pussig nok var det ingen kvinner som ville danse med meg etterpå. Det må skyldes akevitten.

 ————————

Da vil jeg gjerne at alle menn her i forsamlingen tar en kikk omkring. Se så mange vakre kvinner som er her i kveld! I timevis har de stått foran speil i ulike størrelser og gnidd seg inn med diverse allergener og karsinogene midler.

Og grunnen? Jo, for å ta seg pent ut overfor oss menn. Vi, en gjeng grobianer, som ganske sikkert vil bli langt fullere og dermed langt eklere enn vi er for øyeblikket. Med etanolens velsignelse forvandles vi sakte og sikkert fra sindige akademikere til den huleboeren vi stammer fra. Men kvinnen, den tålmodige kvinnen, pynter seg allikevel for oss, i forvissning om at hun risikerer omfattende klåing og hjelpeløs sjekking fra julebordfulle mannfolk med svetteringer på skjorta. Vil vi la dette skje med våre kvinner? Vil vi utsette dem for en slik fornedrelse? Nei, sier jeg. Så, alle menn, vær vennlig å holde hendene for dere selv. Vi gjør dette til damenes aften, i kveld skal de få tafse så mye de orker på oss!

Dette har forresten jeg personlig avklart med min samboer (som heter Reidar…), så den biten skulle være grei.

 

Jeg avslutter med en poetisk hyllest til kvinnen, naturens vakreste skapning:

 

O kvinne

O kvinne, o kvinne, du gjør meg perpleks

Du tenker så mangt, du er mystisk, kompleks

Hvem er du, kvinne, vær vennlig: forklar!

Pytt, jeg prøver selv, jeg får visst ikke noe svar

 

En enkel innføring i kvinnens topografi

Kan av og til trengs og vil for mange være nyttig.

Hør hva jeg sier, gutter, og bli til menn

Skriv gjerne ned stikkord, ta fram deres penn.

 

Vi starter med hodet, det sitter på en slank hals og tipper

Med rødmalt munn og øyne med lange vipper

Håret er blondt og skal være glansfullt og pent

Og kjære jenter, det bør aller helst være rent

Nedover fot og oppover lår.

En silkemyk legg helt uten hår.

Bena skal være slanke og lange

Og gjerne ikledd benklær som er trange.

Som enorme fjell av kjøtt og hud

Troner de mot meg, og de bærer et bud

Om nytelse av en annen verden.

Ved brystene er det passe å ta en pause på ferden.

En kroppsdel som virkelig vekker begjær

Den skal jeg ikke nevne navnet på her.

Det er nok å si at den er en myk, trygg havn

Som befinner seg der hvor ryggen skifter navn.

 

Nå ser jeg at jeg har fått med meg feil versjon av diktet, men jeg kan ikke huske den originale, så jeg får vel bare ta denne…

 

Til slutt er det bare en ting å si

Og merk mine ord: det er ikke ironi.

Det eneste av verdi på innsiden av en kvinne

Det må du lete i skrittet for å finne.

————————————————–

Herfra gikk det egentlig bare nedover. Noen av landets aller skarpeste kvinnelige professorer innen biologi-fagene satt i salen. Tro meg når jeg sier at dette er damer med bein i nesa (og Gud veit hvor ellers), som ikke lar seg tråkke på tærne uten kamp. Så vil enkelte spørre om det var verdt det. Svaret runger gjennom rommet, uklart på grunn av julebordets gleder, men like fullt dypfølt: Så klart!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00