“Mann kvestet i stygg bogskinke-ulykke”

av   april 28, 2008 at 10:12 am (bogskinke, årelating)

Jeg er ikke veldig miljøvennlig, såpass kan jeg innrømme
uten å ta for hardt i. Jo visst slår vi av lyset når vi går ut av rommet, og vi
bruker den lille knappen når vi bare har gjort nummer 1 på dass, men til
gjengjeld kjører vi bil til jobben hver dag, og jeg har det med å prompe
relativt hyppig. Der gikk den innsatsen opp i røyk, eller gass om du vil.

Heldigvis finnes det en ørliten skjerv vi kan yte, også vi
som altså ikke er spesielt miljøbevisste, rent bortsett fra lynraske dusjer i
iskaldt vann og å kle oss i tykke gensere innendørs vinterstid. Jeg snakker om
et system opprettet med det mål for øye å samle inn diverse skrot til
gjenvinning og resirkulering, det hadde kanskje vært nærliggende å tro at jeg
snakker om loppemarked, men det gjør jeg altså ikke, jeg mener selvfølgelig å
komme fram til resirkulering av hermetikkbokser og glass eller flasker uten
pant. 

Således samler vi til dels store mengder av nevnte oppbevaringsprodukter
og leverer dem jevnlig til resirkulering i en container, som ROAF, eller
Romerike avfallsforedling (ikke avfallsfordeling,
som jeg tidligere trodde), har plassert ikke langt unna det Fureflaggelatske
hjem.

Senest lørdag kveld skulle jeg kombinere et besøk i butikken
med avhendingen av en diger pose resirkulerbart avfall. Akkurat denne typen
containere er utstyrt med en stykke solid tekstilforsterket gummi foran
åpningen, formodentlig for å forhindre kuttskader i forbindelse med
rikosjetterende glasskår. For meg ble denne uskyldige gummilappen, i
kombinasjon med et lokk fra en bogskinkeboks, av alle ting, min bane. 

Lokket bråstoppet i gummien, hånda mi bråstoppet ikke fullt
så fort, og vips, hadde jeg et flott sår gapende mot meg fra høyre pekefinger.
Forskrekket konstaterte jeg at en gulaktig masse nærmest veltet ut av såret.
Hjernemasse! var det første som slo meg, det har jeg nemlig sett på film, men
så demret det for meg at hjernemasse, i det minste på film, er gråaktig, jeg
vet ærlig talt ikke med min egen hjernemasse, men vi må anta med stor grad av
sikkerhet at også den er gråaktig, og dessuten har jeg aldri hørt at
hjernemasse tyter ut av kutt i høyre pekefinger. Det måtte nok dreie seg om noe
ganske annet (fett, må vite!). Jeg slo meg til ro med det, og vurderte deretter
saken dit hen at dette såret var noe jeg sannsynligvis ikke kunne hanskes med
på egen hånd. Her må det sterkere lut, eventuelt sysaker til, tenkte jeg, mens
blødningen tok seg opp.

Som tur er har vi en legevakt i umiddelbar nærhet, faktisk
bare et par hundre meter fra der bogskinkelokket årelatet meg på bestialsk vis.
Jeg i bilen, omtåket av det voldsomme blodtapet, i hvert fall vil jeg påstå det
nå, for dramaturgisk effekt. Jeg klarte med nød og neppe å styre kjøretøyet
slik at jeg kunne motta nødvendig legehjelp. Resultatet ble ikke amputasjon,
slik jeg med god grunn fryktet, men tre profesjonelt utførte sting og gjenoppfrisking av
stivkrampevaksinen.

Omsider, halvannen time etter skjema, kunne jeg returnere
til sofaen hjemme, hvor jeg inntok horisontalen, fire biter pizza fra
Stabburet, og ikke minst sårt tiltrengt sykepleie fra fru Fureflaggelat. Alt i
alt må jeg si at kvelden endte i pluss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (17)

“Onanerende syklist observert på Kallbakken”

av   april 2, 2008 at 8:16 am (jobbsyklist, onani)

Jeg har tatt sykkelen fatt nå på vårparten. Med ujevne mellomrom kaver jeg meg over Gjelleråsen og inn til jobben i Oslo. Så også i går. Til jobb gikk det strykende, og lenge så det bra ut også hjemover, selv om beina fortsatt er litt vårslappe.

Etter nær halvkjørt etappe var det bråstopp, med punktering på bakhjulet, det var liksom ingen tvil: Et svært glasskår, sannsynligvis fra en ølflaske som var blitt knust i lystig lag, avslørte seg som synderen, og etterlot et hull der siste rest av innestengt luft unnslapp bakdekket mitt med et fornøyd pip.

Så var det bare å sette seg på en benk med pittoresk utsikt over bilkøen forbi bomstasjonen på Kallbakken. Glasskår ut, dekk av, slange ut, inn med ny slange, fram med pumpa.

Sykkelpumpa som jeg har med på tur er akkurat like lang som en middels penis. Det er med andre ord det som i engere kretser er kjent som en kukklengde-pumpe. Derfor tar det litt tid å pumpe opp dekket på en offroad til ønsket trykk. Jeg satte i gang. Jeg pumpet og pumpet. Lett foroverbøyd satt jeg på benken, med pumpa strategisk plassert mellom lårene.

Det var da det slo meg, mens jeg satt der og pumpet på harde livet, at hvis noen ser meg nå, i dette øyeblikket, vil de sannsynligvis tro at jeg, lovlydige og ikke minst ganske beskjedne meg, sitter her, på en benk på Kallbakken, i hovedstaden, mens jeg kikker på biltrafikken som glir forbi, og tar på meg selv, ja, for å si det rett ut: Onanerer, ronker, fløtter skinn, som noen kanskje ville finne på å uttrykke det.

Jeg vil ikke si jeg ble ille berørt over denne innsikten. Faktisk var jeg i en heller munter sinnsstemning. En kjedelig punktering hadde plutselig blitt til en positiv opplevelse. Det var med et smil om munnen jeg fullførte sykkelturen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (11)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00