Jeg betalte en tusenlapp for å se noen kline

av   mars 26, 2008 at 2:43 pm (klining)

Sammen med hundrevis andre benket jeg meg i Oslo Spektrum.
Forventningen hang i lufta, også her vi befant oss, litt ute på siden, til
venstre sett mot scenen, sammen med lukten av latterlig dyr pizza, som lignet
granngivelig på Grandis, både i utseende og odør, og som ble fraktet inn av
våre medtilskuere, hvis jeg får lov å kalle dem det. Vi var som vanlig tidlig
ute, ingen vits i å ta noen sjanser, tenker vi alltid, selv om noe av det
verste vi vet, både jeg og fru Fureflagellat, er å vente. Enten vi venter på
bussen eller et forhåpentligvis severdig kulturarrangement er vi utålmodige som
småunger, vi er like på den måten.

Etter hvert som det strømmet på med folk ble det de fleste
stolene omkring oss befolket. Rett foran meg satt det et par bestående av en
mann og en kvinne som kunne være omkring de førti, sveisne folk, de så ut til å
kunne være folk med penger, i hvert fall å dømme ut fra bekledning og staffasje
ellers. Det vi kunne slå fast med stor sikkerhet er at de var særdeles
nyforelsket.

Metoden vi brukte for å komme fra til dette resultatet var å
observere dem i det de satte i gang med den verste griseklininga jeg har
bevitnet i hele mitt liv. Det var ikke det at vi nødvendigvis næret et
brennende ønske om å se på mens de på nærmest brutalt vis angrep hverandres
munnhuler med tungespissene, det var snarere slik at det var umulig å ta øynene
vekk, jeg vil sammenligne det med å stirre på en operativt inngrep vist på TV;
det er en tanke ekkelt, men samtidig fascinerende. Det var, for å si det uten
omsvøp, god gammeldags trynsleiking som foregikk rett foran skotuppene mine.

Så satt de altså der, klamret seg til hverandre i krampaktig
iver, og hakket hodene mot hverandre som to fugleunger som har røket uklar,
mens de gjorde sitt ytterste for å slikke hverandre på drøvelen. Deretter, fortsatt
tett sammenslynget, foret de hverandre med marsipanbrød, som – årstiden tatt i
betraktning – sannsynligvis hørte til i kategorien påskemarsipan, for liksom å
gjøre sammeligningen med fugler komplett.

Å. Ja. Forresten. Etter å ha studert dette fenomenet en snau
time kom James Blunt på scenen i Spektrum og leverte en minneverdig konsert. Kanskje
foreller jeg om det en annen gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (5)

Om det å skrive for hånd

av   mars 6, 2008 at 8:20 am (Ukategorisert)

Hun satt på T-banen og skrev. Mens vi skumpet omkring i kollektiv risting, skrev hun med stø hånd på en liten notisblokk, det så i hvert fall ut til at hun skrev med stø hånd, skjønt jeg studerte henne ikke så nøye, kun gjennom korte glimt idet jeg lot blikket flakke liksom tilfeldig forbi henne. Det var ikke henne som fascinerte meg, det var det faktum at hun satt, her, midt i en tett befolket og ristende T-banevogn og skrev, med blått blekk fra en kulepenn, kjapt og presist. Selv er jeg i stand til å skrive kjapt, men da blir det på ingen måte presist. På tykke steinplater i gummioppheng, upåvirket av eventuelle jordiske rystelser for øvrig, ville jeg ikke være i stand til å skrive kjapt og forståelig på samme tid. Jeg presterer i beste fall snodige hieroglyfer, en høyst personlig stenografi, som krever at jeg tar i bruk all min intellektuelle kapasitet for å tyde den i etterkant.

Da jeg fortsatt var ung og håpefull, som det heter, i det minste var jeg yngre enn jeg er nå for tiden, var jeg rett ut sagt en kløpper i skjønnskrift. Jeg kunne sitte bøyd over et ark i lang tid, mens jeg øvde meg på løkkeskrift med pompøse avslutninger. Jeg leste bøker om kunsten å skrive vakkert, jeg gikk til innkjøp av fyllepenner i ulike varianter og gjorde mitt ytterste for å kopiere bildene av vakre bokstaver, bokstaver som uten tvil tok seg bedre ut der de hørte hjemme, nemlig i skinninbundne bibler fra 1550, skrevet for evigheten med kvessede gåsefjær på pergament av tålmodige munker, enn på gutterommet mitt på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg satte meg inn i hvilke papirkvaliteter som var best egnet for ulike skriveredskaper. Til liten eller ingen nytte, selvfølgelig, siden jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan jeg skulle skaffe kinesisk 240-grams papir, laget av ferdigblomstrede mandarintrær, slikt noe fantes nemlig ikke som lagervare på Landmark på Gjøvik, og da da var egentlig toget allerede gått, og skulle jeg mot alle odds snuble over eksotiske papirtyper av dette slaget, ville jeg høyst sannsynlig ikke hatt penger til å kjøpe det.

Kunsten å forme vakre bokstaver for hånd heter kalligrafi. Jeg vet ikke hva man kaller seg når man utfører kalligrafi, du må gjerne slå det opp for min del, kanskje heter det kalligraf, eller til og med kalligrafør, men usansett ble jeg ingen av delene, hverken kalligraf eller kalligrafør. I stedet fortsatte jeg å gå på skole, og etter hvert universitetet, og selv om jeg, ærlig talt, ikke gikk på så mange forelesninger som jeg burde, ble det notert side opp og ned i en avsindig fart i et forsøk på å fange opp øyeblikket i løpet av forelseningen, slik at jeg kunne gå tilbake og suge til meg lærdom som hadde gått meg hus forbi mens lektoren eller førsteamanuensen eller hva vet jeg doserte over den fantastiske naturen rundt oss, ned til aller minste bestanddel. Sett i ettertid burde jeg kanskje ikke notert i det hele tatt. Det var kun unntaksvis at disse ørkesløse timene frenetisk skriving ga utbytte i form av bedrede eksamensresultater. På den måten kunne jeg muligens beholdt den vakre håndskriften jeg en gang var i besittelse av, men jeg innser at den er tapt for alltid.

Jeg innrømmer gjerne at det fyller meg med et visst vemod.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (5)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00