Om det å skrive for hånd

av   mars 6, 2008 at 8:20 am (Ukategorisert)

Hun satt på T-banen og skrev. Mens vi skumpet omkring i kollektiv risting, skrev hun med stø hånd på en liten notisblokk, det så i hvert fall ut til at hun skrev med stø hånd, skjønt jeg studerte henne ikke så nøye, kun gjennom korte glimt idet jeg lot blikket flakke liksom tilfeldig forbi henne. Det var ikke henne som fascinerte meg, det var det faktum at hun satt, her, midt i en tett befolket og ristende T-banevogn og skrev, med blått blekk fra en kulepenn, kjapt og presist. Selv er jeg i stand til å skrive kjapt, men da blir det på ingen måte presist. På tykke steinplater i gummioppheng, upåvirket av eventuelle jordiske rystelser for øvrig, ville jeg ikke være i stand til å skrive kjapt og forståelig på samme tid. Jeg presterer i beste fall snodige hieroglyfer, en høyst personlig stenografi, som krever at jeg tar i bruk all min intellektuelle kapasitet for å tyde den i etterkant.

Da jeg fortsatt var ung og håpefull, som det heter, i det minste var jeg yngre enn jeg er nå for tiden, var jeg rett ut sagt en kløpper i skjønnskrift. Jeg kunne sitte bøyd over et ark i lang tid, mens jeg øvde meg på løkkeskrift med pompøse avslutninger. Jeg leste bøker om kunsten å skrive vakkert, jeg gikk til innkjøp av fyllepenner i ulike varianter og gjorde mitt ytterste for å kopiere bildene av vakre bokstaver, bokstaver som uten tvil tok seg bedre ut der de hørte hjemme, nemlig i skinninbundne bibler fra 1550, skrevet for evigheten med kvessede gåsefjær på pergament av tålmodige munker, enn på gutterommet mitt på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg satte meg inn i hvilke papirkvaliteter som var best egnet for ulike skriveredskaper. Til liten eller ingen nytte, selvfølgelig, siden jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan jeg skulle skaffe kinesisk 240-grams papir, laget av ferdigblomstrede mandarintrær, slikt noe fantes nemlig ikke som lagervare på Landmark på Gjøvik, og da da var egentlig toget allerede gått, og skulle jeg mot alle odds snuble over eksotiske papirtyper av dette slaget, ville jeg høyst sannsynlig ikke hatt penger til å kjøpe det.

Kunsten å forme vakre bokstaver for hånd heter kalligrafi. Jeg vet ikke hva man kaller seg når man utfører kalligrafi, du må gjerne slå det opp for min del, kanskje heter det kalligraf, eller til og med kalligrafør, men usansett ble jeg ingen av delene, hverken kalligraf eller kalligrafør. I stedet fortsatte jeg å gå på skole, og etter hvert universitetet, og selv om jeg, ærlig talt, ikke gikk på så mange forelesninger som jeg burde, ble det notert side opp og ned i en avsindig fart i et forsøk på å fange opp øyeblikket i løpet av forelseningen, slik at jeg kunne gå tilbake og suge til meg lærdom som hadde gått meg hus forbi mens lektoren eller førsteamanuensen eller hva vet jeg doserte over den fantastiske naturen rundt oss, ned til aller minste bestanddel. Sett i ettertid burde jeg kanskje ikke notert i det hele tatt. Det var kun unntaksvis at disse ørkesløse timene frenetisk skriving ga utbytte i form av bedrede eksamensresultater. På den måten kunne jeg muligens beholdt den vakre håndskriften jeg en gang var i besittelse av, men jeg innser at den er tapt for alltid.

Jeg innrømmer gjerne at det fyller meg med et visst vemod.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

5 kommentarer

RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget.

  1. Mamzen sier,

    mars 6, 2008 at 8:46 am

    Fantastisk lesing.

    Ha en fin dag.

    Klem fra Mamzen

    (som er glad hun kan “carpe tastaturum”)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Cezanne-2 sier,

    mars 6, 2008 at 8:56 am

    Åh,et herlig innleg om skrivelysten og ikke minst kunsten!:) Dette er en holder-meg-fast tekst. Koser meg og leser som også er fyllt av gode øyeblikk! Tommel!:)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. mairmog_8 sier,

    mars 6, 2008 at 9:28 am

    Åja, kjenner meg igjen her! En gang i tiden hadde jeg nydelig skrift, -jeg kunne mange ulike genre av kunsten, -en til skolebruk, en til minnebøker og bursdagskort, en til kjærlighetsbrev og en til dagboka…. Det var løkkeskrift, blokkbokstaver, trykkbosktaver….

    Nå heter den stort sett “Times New Roman”… Bortsett fra til bursdagskortene, som fortsatt er håndskrevne!

    Fint innlegg!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  4. Fureflagellat sier,

    mars 6, 2008 at 1:34 pm

    Av og til har nok tastaturet sine fordeler, men det var liksom litt stas den gangen vi leverte sitler i innføringshefter også. Nesten synd å tenke på at mine barn ikke skal få prøve hvordan det er å leve uten bærbar PC, bærbart internett og og bærbart det meste. Og at de sannsynligvis aldri kommer til å lære skjønnskrift på skolen. Men det nytter vel lite å bli sentimental…

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  5. Stjordal1 sier,

    mars 8, 2008 at 12:45 am

    Som det ble sagt – fantastisk lesning. Et minnesmerke over fordums skriveteknologi. Tenk at vi i barndommens tid lærte nettopp dette – å skrive pent! Det høres nærmest utrolig ut…

    Uansett: Velkommen til Stjørdal. Det blir fint vær, har jeg hørt, og det finnes opptil flere dyktige kalligrafører her!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Comments are closed.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00