Fantastisk kampanje fra Coca cola!

av   desember 18, 2007 at 1:00 pm (cola-juks)

Det viser seg at Coca cola har en artig kampanje gående. Med hver flaske Cola du kjøper følger det en unik kode som du kan taste inn på nettsiden deres og få tilgang til en magisk og forlokkende Cola-verden.

Det flotte med kampanjen er at det ikke er kjøpstvang. Det står det i hvert fall på etikettene. Siden koden er å finne på innsiden av korken gikk jeg ut fra at det var i orden at jeg skrudde av en ti-femten korker i butikken for deretter å notere koden på en til formålet medbrakt Post-it-lapp.

Stor var min forundring da jeg ble prikket på skulderen av en Bunnpris-ansatt som på en heller brysk måte ba meg om å avslutte aktivitetene inne på kjølerommet, ellers …

Det viser seg altså at det IKKE er godtatt å skru korken av samtlige Cola-flasker inne i butikke uten å betale for dem først. Kanskje dette burde vært avklart med forhandlerne, kjære Cola? Jeg har nemlig fortsatt ikke fått ta del i Cola-opplevelsen, siden jeg ikke drikker Cola til vanlig, og jeg føler meg tatt ved nesen så det holder, som de fleste sikkert forstår.

Jeg syns jeg kjenner en emmen lukt av teit markedsføring.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (13)

DERR var jeg rik. Og DERR var jeg fattig igjen.

av   desember 13, 2007 at 8:17 am (drittbil, rikdom)

Takket være det geniale påfunnet "halv skatt i desember" mottok jeg – til meg å være – en klekkelig lønn for julemåneden.

Det hjelper omtrent akkurat midt i rumpesprekken, i og med at vår trofaste men akk så tilårskomne Peugeot bestemte seg for å lekke bremsevæske omtrent på denne tida. SnapDrive og 6000 raske ble resultatet.

Så gikk vinninga opp i spinninga i år også. Godt å slippe å ha noe særlig til overs. Kanskje hadde rikdommen forandret meg til en kald og kynisk investor? Det får vi heldigvis aldri vite.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (7)

Når en pepperkakebaker… (ganske lang fotodokumentar)

av   desember 12, 2007 at 1:16 pm (eksperiment, pepperkakebaking)

Torbjørn Egner har for lengst vandret til de evige lesebok-marker, men arven hans lever videre gjennom både Kardemommeby og gutten Hoa, som er av afrikansk opprinnelse. Egner produserte en imponerende rekke klassikere som ikke har blitt overgått hverken før eller siden. En av de mest berømte dramaene han forfattet er utvilsomt den episke fortellingen om dyrenes strabaser i Hakkebakkeskogen. Historien burde være kjent for de fleste, særlig for meg, som har lyttet interessert til CDen minst to ganger om dagen det siste året, i bilen på vei fram og tilbake fra barnehagen.

Et stykke ut i skuespillet befinner vi oss hos bakermester Harepus. Han setter bakergutten til å bake pepperkaker, og lærer ham en munter pepperkakebakesang slik at han skal huske oppskriften. Selvfølgelig klarer det udugelige skinnet av en læregutt å forkludre hele opplegget ved å tilsette et helt kilo pepper til deigen. Men det er en annen historie. Det som fattet min interesse er hvorvidt det er mulig å få et bakverk ut av sangen, og hvordan det i tilfelle ville smake. Man kan synge sangen inntil det kjedsommelige, med andre ord omtrent to ganger, uten å bli noe klokere. Den eneste måten å få et skikkelig svar på er ved prøving (og feiling).

Kort sammenfattet går oppskriften slik:

1 kilo margarin
1 kilo farin
8 eggeplommer
1 kilo hvetemel
En liten teskje pepper

Smelt smøret i en stekegryte. Tilsett sukkeret og rør til det skummer. Rør ut eggeplommene og melet. Smak til med pepperet, tøm deigen på ei fjøl, finn fram mann- og koneformer og lag 32 mann- og konekaker, steik i 10 minutter og vips: Ferdig. Så enkelt at selv jeg burde kunne klare det.

Her forleden dag var det tid for det store eksperimentet. Ingrediensene var innkjøpt og diverse ”gode” hjelpere ble trommet mer eller mindre frivillig sammen. Heretter lar jeg stort sett bildene tale for seg selv.

Det hele startet bra. Smelte smør får de fleste til, selv om det her dreide seg om et kilogram, altså en anselig mengde fjøsfett.

Deretter var det duket for sukkeret. Her ble det et lite intermezzo med tilløp til barnsligheter med fokus på lyskeområdet, men det hersket en nærmest andektig stemning på kjøkkenet idet sukkeret forsvant i gryta.

Etter å ha rørt ut egg og mel begynte vi å ane uråd. Å kalle substansen i gryta for ”deig” ville være en grov fornærmelse mot andre deiger verden over. I konsistens minnet det mer om mageinnholdet til en elg. Gudskjelov luktet det ikke like gyselig. Faktisk smakte det ganske deilig.

Det som imidlertid ble slått fast med overbevisning av Pål, en av de lengste menn jeg kjenner, og dessuten innehaver av kjøkkenet vi var i ferd med å besudle på det groveste, var at sørpa ikke på noe tidspunkt skulle tømmes ut over ei fjøl så lenge han hadde noe han skulle ha sagt i saken. Dette til tross for, ble det uttalt, at akevitten var i ferd med å gå ham til hodet.

Egners vise er utrolig knapp på info utover det grunnleggende, og det oppsto en kort forvirring. Til slutt tok før nevnte Pål saken i egne hender og lesset røra opp i pepperkakeformer på en måte som ville fått Trond Moi til å måpe imponert. Plate med kaker ble plassert i ovnen, som var forvarmet til et sted mellom 150 og 250 grader, og stekt til de ble herlig gylne.

Det skal sies at vi ikke hadde forventet et produkt som var så til de grader velsmakende. Riktig nok var konsistensen litt pussig, og pepperet kunne vi med fordel ha sløyfet, men alt i alt konkluderer jeg med at Egner virkelig visste hva han snakket om. Han kunne hatt en lysende framtid som konditor dersom forfatterkarrieren hadde gått i dass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (21)

Bunnen er nådd – nå kan det bare bli bedre

av   desember 12, 2007 at 12:56 pm (omgangssyke)

I går nådde jeg et foreløpig bunnivå i min karriere som menneske. Det begynte allerede i bilkøen ved Sinsenkrysset, på vei hjem fra jobb, med en litt uggen følelse i magen. Deretter gikk det bare en vei: Rett i dass.

Jeg spydde, jeg bæsjet, jeg spydde litt mer, jeg bæsjet i buksa mens jeg lå i fosterstilling på badegulvet, jeg bæsjet videre på do mens jeg spydde i bøtta jeg holdt i mine skjelvende hender. Jeg ropte ut min nød ned i sanitærporselenet, men ingen kom opp for å hjelpe meg.

Nu går alt så meget bedre. Jeg har til og med fått i meg et knekkebrød med smør. Hurra.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (6)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00