En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del II. Eller: Varmt som i Helvetes masovner

av   november 30, 2006 at 8:41 am (Ukategorisert)

Man kan lure på hvorfor jeg i det hele tatt drar til Syden. Jeg er ikke spesielt glad i å sole meg, syns fort det kan bli i varmeste laget på en vanlig sommerdag i Norge, og en dag ved svømmebassenget er for meg en nærmest bortkastet dag. Uansett vinket vi Norge farvel til fordel for en uke i Spania, nærmere bestemt Tenerife.

Flyturen var over. Vel framme på Tenerife ble vi gjetet inn i en ventende buss som en hvilken som helst annen saueflokk. Jeg med toåringen drapert over armen, mens vi diskuterte fordeler og ulemper ved bråkete flymotorer. Sambo med minstemann, som glodde forvirret på alt det underlige omkring oss. Skrikende spanjoler og et Boeing 737-800 på tomgang er ikke hverdagskost i Nittedal. Heldigvis. Vi presset oss sammen i bussen, og dørene smekket igjen. Bussen kjører nok snart, forsikret jeg toåringen.

Bussen kjørte ikke snart. Bussen ble tvert imot stående i solsteiken og opparbeide en imponerende varme som plaget meg alvorlig. Jeg hadde vært i Syden i snaue ti minutter og svettet allerede langt verre enn en gris. Fortvilet strøk jeg svette fra skallen med den ene hånda, samtidig som jeg forsøkte å holde meg noenlunde forankret i buss-skroget med den andre. Imens satt toåringen på armen og klorte meg fornøyd i ansiktet, tilsynelatende upåvirket av den ekstreme heten.

Omsider kastet bussen anker, og vi skumpet oss ganske raskt fram til en glovarm ankomsthall som var stappet full av mennesker. Nå var det duket for en drøy ventetid foran et fullstendig hardpakket bagasjebånd. Svetten rant ubønnhørlig. Langbukser var åpenbart feil bekledning på disse breddegrader, og jeg lengtet etter den lindrende kortbuksa som lå i kofferten. Dertil kom at en stinkende gjeng engelskmenn og svensker fullstendig blokkerte enhver tilgang til den sirkulerende bagasje. Etter flere kroppstaklinger, høflig dytting av engelsk flesk og omtrent hundre ikke veldig høflige ”excuse me” kom jeg meg fram til båndet og fikk huket tak i barnevogna, slik at avkommet fikk en noenlunde trygg oppholdsplass midt i menneskemylderet.

Bagasjen besto av to kofferter størrelse XXL, tre ryggsekker som fungerte som håndbagasje og en tvillingvogn. Vi liker å reise med minst mulig oppakning, og hadde derfor pakket ned kun det nødvendigste, i dette tilfellet alt vi kunne finne i klesskapet pluss en god del til. Med eiendelene trygt i hende kom vi oss ut under åpen himmel og fikk pekt ut en buss som skulle bringe oss videre til hotellet. Når det gjelder å frakte folk hit og dit er Star tours et velsmurt maskineri, det skal de ha. Etter noe usikkerhet om hvilket hotell vi faktisk skulle til, og diskusjon med en bussjåfør som ytret ett eneste forståelig ord, nemlig ”hej”, fikk vi vårt pikkpakk og oss selv om bord i transportmiddelet. Kjølig luft slo mot oss. Ah, sweet air-condition!

Etter lengre tids venting på grunn av en kranglete svenske som nektet å vente ti minutter på neste buss, men mye heller ville være med vår – på tross av at det faktisk ikke var ledige seter å oppdrive – kjørte vi av gårde mot hotellet. Svensken sto igjen og furtet. Han høstet ingen sympati fra oss som var ombord.

Toåringen var på dette tidspunktet dyktig trøtt, sulten og lei hele dritten. Humøret smittet ubønnhørlig over på far, men vi holdt motet oppe ved å kikke på spanske traktorer og andre større kjøretøyer, både i bøker og utenfor bussvinduet. Dessuten var det et overraskende stort antall heisekraner å se, og disse studerte vi inngående mens toåringen kommenterte flittig. Sambo og minstemann hadde også sitt å stri med, trøtt som han var, men sove nektet han plent. Etter en snau halvtime ankom vi hotellet, og ferien kunne forhåpentligvis begynne for alvor.

Neste gang: Afrikansk kjempe-hårføner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (21)

Dr. Anders forteller en fredagsgrovis fra virkeligheten

av   november 29, 2006 at 9:09 am (fredagsgrovis)

Min akademiske venn dr. Anders ved Usannsynlig institutt er av den bestemte oppfatning at en god latter er den beste måten å starte helga på. Denne lille historien, som han sendte meg på mail her om dagen, gjør krav på å være fra virkeligheten. Jeg står imidlertid ikke inne for sannhetsgehalten.

Et radioprogram på en lokalradio hadde et innslag der hensikten var at mennesker som levde i parforhold med hverande kunne vinne premier basert på deres kunnskaper om partneren eller forholdet. Konkurransen foregikk telefonisk, på den måten at den ene parten først svarte på tre mer eller mindre intime spørsmål, før den andre parten svarte på de samme spørsmålene. Svarte de likt vant de en premie av noe slag.

Så var det en dag at et par skulle settes på prøve. Først tok man kontakt med kvinnen og stilte følgende spørsmål:

Radioprater: "Hvor ofte har dere sex?"

Kvinnen: "Omtrent tre ganger i uka".

Radioprater: "Når hadde dere sist sex?"

Kvinnen: "I dag tidlig. Moren min er på besøk, så vi måtte ta en kjapp en".

Radioprater: "Hvor hadde dere det?"

Kvinnen: "På kjøkkenbordet".

Spenstig dame, med andre ord. Deretter tok de kontakt med mannen og stilte samme spørsmål:

Radioprater: "Hvor ofte har dere sex?"

Mannen: "Omtrent tre-fire ganger i uka". Han skrøt på seg en gang, men svaret ble godkjent.

Radioprater: "Når hadde dere sist sex?"

Mannen: "He he. I dag tidlig. Svigermor er på besøk, så vi måtte ta en kjapp en".

Så langt var alt tipp topp. Herfra og inn gikk det derimot ikke fullt så knirkefritt.

Radioprater: "Hvor gjorde dere det?"

Mannen: "Næææ, det kan jeg ikke svare på…"

Radioprater: "Jo, kom igjen, du kan vinne en fet premie. Hvor gjorde dere det?"

Mannen: "Mmmm… OK, da. I rævva".

Ha en fortreffelig helg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (20)

Was ist denn passiert, Bart?

av   november 28, 2006 at 1:25 pm (deutsche_simpsons)

I forrige uke ble jeg via tysk fjernsyn gjort oppmerksom på at the Simpsons, en relativt godt kjent og ustyrtelig morsom animasjons-serie som opprinnelig foregår på amerikansk, er dubbet til tysk når den blir sendt i Tyskland. Jeg fikk gleden av å overvære et par episoder, og fikk da med meg noe av innholdet på tross av rustne tyskkunnskaper.

Det interessante er hvor kjedelig det ble. All humor var så og si forsvunnet. Det kan godt hende at min lingvistiske begrensning tok brodden av de artige replikkene, men uansett manglet stemmene som gjør serien til det den er.

Jeg har sakset følgende passiar fra den tyske siden www.simpsonsline.com for å illustrere hvor lite morsomt Simpsons er på tysk. En i overkant høflig Homer har tenkt seg ut for å kjøpe juletre, og Bart og Lisa spør om de kan få være med. Homer svarer nei. Morsomt? Døm selv:

Marge: Homer? Warum bist du 7 Stunden zu spät?

Homer: Kein Wort! Ich steig sofort in die Wanne.

Marge: Aber Homer, willst du nicht wenigstens guten Tag sagen? Meine Schwestern sind da.

Bart: Hey Daddy, endlich bist du wieder da.

Lisa: Ich bin so froh, dass du wieder bei uns bist.

Homer: Was, warum?Achso, grüß dich Patty, grüß dich Selma!Wie war die Reise?

Patty: Angenehm!

Homer: Ihr seht prima aus!

Selma: Vielen Dank!

Homer: Na dann, fröhliche Weihnachten!

Patty: Ach, es ist Weihnachten? Davon merk ich aber nichts.

Homer: Achja, und weshalb nicht?

Patty: Zunächst mal habt ihr keinen Weihnachtsbaum.

Homer: Also ich wollte mich gerade auf die Socken machen um einen zu besorgen.

Lisa: Dürfen wir mitkommen?

Bart: Ja, dürfen wir, Dad?

Homer: Nein!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (8)

En småbarnsfars bekjennelser fra Syden, del I. Eller: Flyturen som ble lengre enn godt var

av   november 28, 2006 at 8:33 am (sydenferie)

Å dra på ferie til fjerne strøk med ikke bare én, men to småunger, der den ene så vidt har passert to års alder og den andre er seks måneder er grovt regnet 50 prosent logistikk og 50 prosent avslapning. Hvis man er heldig. Jeg er ikke alltid like heldig. Som denne lille serien med mine annaler fra Syden skal vise.

Det var en grytidlig søndag i november, anno domini 2006, at vi la ut fra en av Gardermoens høstkalde rullebaner. Flyet vendte snuten mot varmere strøk, mot Tenerife. Etter å ha stått opp klokka fire om natta for å rekke flyet, herset inn og ut av diverse kjøretøyer og ventet en stund på flyplassen var det allerede lagt et solid grunnlag for en utfordrende dag. Den første vekkeren fikk vi da flyvertinnen opplyste at flyturen skulle ta fem og en halv time. Ingen av oss hadde egentlig reflektert over lengden på turen. Ikke før nå. Mer enn fem lange, kjedelige, ja, tidvis uutholdelige timer skulle tilbringes i delvis vertikal stilling på vår tilmålte snaue kvadratmeter.

Det er begrenset tilgang på moro for en toåring om bord i en Boeing-maskin, og dette hadde vi voksne faktisk forutsett. I et velment – men feilslått – forsøk på å fordrive tiden mer effektivt proppet vi tassen med ulike søtsaker, selv om vi ante at dette var et skudd i foten. Og for en innertier det ble. Fra tidligere erfaring visste vi at toåringer er følsomme overfor sukker. Se for deg en to år gammel Knut Jørgen Røed Ødegaard på speed. Som oppholder seg ved siden av deg i flysetet. I fem timer.

Legg merke til at jeg skrev ”oppholder seg” og ikke for eksempel ”sitter”. Toåringer er nemlig ute av stand til å sitte på stumpen, selv ikke over de korteste tidsrom. Kanskje bortsett fra når Postmann Pat er på Barne-TV. Postmann Pat var ikke å se om bord i flyet vårt. Heldigvis er flyseter utstyrt med belte, en praktisk innretning når det gjelder å redde liv ved mindre flyulykker eller stroppe fast viltre smågutter. Slik sett gikk take-offen greit, men vi innså at det ikke tar seg ut å binde ungen over lengre tid. Dermed slapp vi galskapen løs.

I ettertid er jeg usikker på hvordan vi egentlig fikk tida til å gå. Nå skal det sies at junior er veldig snill når han bare vil, og at vi i perioder hadde det riktig trivelig med sanger, bøker og å lugge mannen på raden foran. Men stort sett ble det et rotterace for å aktivisere krabaten. Vi gikk oss en tur,  vi pratet med for meg ukjente kvinner og menn om bord i flyet, og vi kjøpte drikkevarer av den snille damen som stadig kom forbi. Særlig far tydde til små blanke plastflasker med brunt destillert innhold fra Champagne-distriktet, og rettferdiggjorde det overfor både meg og mor med at det tross alt er bedre å dope seg selv enn et intetanende barn.

Til slutt hadde vi Tenerife, for anledningen kalt det Forjettede Land, i sikte. Tiden var kommet for å surre fast junior, en prosess som ikke foregikk uten iltre og høylydte protestskrik. En toåring bryr seg ikke en døyt om flysikkerhet, og har null forståelse for at bruk av sele er et tvingende nødvendig hjelpemiddel ved landing. Til slutt kapitulerte far og tok junior på fanget i en egen sele. Inntullet i hverandres armer, ivrig syngende på ”Hjulene på bussen”, fikk vi kontakt med spansk territorium. Vi var klare for ferie.

Neste gang: Varmen slår mot oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (16)

Dr. Anders og Fureflagellat skal på ekspedisjon!

av   november 17, 2006 at 12:35 pm (reiser)

Jeg kommer til å bli borte fra bloggen ei ukes tid, slik i tilfelle noen mot formodning skulle savne meg. Jeg har nemlig fått lov av dr. Anders, min akademisk anlagte venn som jobber ved Usannsynlig institutt, til å bli med på en av hans ekspedisjoner. Denne gangen går ferden nordover, til Svalbard, der vi skal studere parringsritualer hos arktisk rullestein.

Kjærlighetsforhold mellom rullestein har lenge vært kjent, men er hittil lite studert, av en eller annen grunn. Vi håper også å få med en hare tilbake. Ikke fordi vi trenger det, men da kan vi legge den inn på laboratoriet og kalle det hare-labben. He he.

Nå har dr. Anders fått samlet nok midler, etter å ha spilt trekkspill rundt omkring på T-banestasjonene i Oslo siden juni. Så nå drar vi!

Vi ses/høres/møtes/leses mandag om en uke!

Hilsen Fureflagellat (og dr. Anders).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (7)

Mike Tyson blir hore!

av   november 17, 2006 at 9:21 am (tyson)

Denne fredagen bringer glade nyheter til alle dere der ute som anser å drekke smuglersprit rett fra kanna, kjøre Lada og røyke WinnerTip for å være luksus:

Smukkasen Mike Tyson skal bli prostituert! Og ikke nok med det, han skal bli luksusprostituert. Så hvis du mener det er luksus å ha sex med en tannløs eks-bokser som er kjent for å denge sexualpartnerne sine, og i tillegg er villig til å betale for det: Din lykke er gjort!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (4)

Fra min skisseblokk

av   november 16, 2006 at 10:15 pm (Tegninger)

Noen smakebiter fra skisseblokka mi. Gamle tegninger som jeg fant igjen nederst i en skuff…


Tusjtegning, fra ca. 2002.


Blyant, også denne fra 2002.


Blyant, 2001.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (6)

En unnskyldning fra oss menn og en oppfordring til kvinnen

av   november 16, 2006 at 9:48 am (julebordtanker)

Jeg er i ferd med å sige inn i julebord-modus. Det har sikkert noe med årstida å gjøre. Etter hvert har man da deltatt på noen julebord, og i år har jeg lyst til å rette en appell til mannen:

Kjære alle menn som skal på julebord. I år vil jeg at dere skal se dere godt rundt i lokalet når dere ankommer festen. Legg merke til alle de vakre kvinnene omkring dere. Vanlige kvinner dere omgås på jobben til daglig, men som nå framstår som lekre fristerinner i sin fineste stas. I timevis har de stått foran speil i ulike størrelser og gnidd seg inn med diverse allergener og kreftfremkallende midler.

Og grunnen? Jo, for å ta seg pent ut overfor oss menn.

Vi, en gjeng grobianer, som ganske sikkert i løpet av kvelden vil bli langt fullere og dermed langt eklere enn vi vanligvis er. Med etanolens velsignelse forvandles vi fra sindige, tenkende personer til den huleboeren vi stammer fra. Men kvinnen, den tålmodige kvinnen, pynter seg allikevel for oss, ikler seg sine mest spektakulære gevanter, blotter litt hud på strategiske steder, i trygg forvissning om at hun risikerer omfattende klåing og hjelpeløs sjekking fra julebordfulle mannfolk med svetteringer på skjorta og slipset rundt hodet.

Vil vi la dette skje med våre kvinner? Vil vi utsette dem for en slik fornedrelse? Jeg sier NEI!

Så, alle menn, prøv å holde nevene for dere selv for denne ene gangens skyld.  Og hvis dere ikke klarer det: La oss gi kvinnen en uforbeholden unnskyldning god tid i forvegen.

Beklager at vi grafser dere på puppene under middagen, og beklager at vi går ut fra at dere syns det er såpass deilig at dere vil gå til sengs med oss.

Menn: still kroppen deres til rådighet i stedet. I år gjør vi julebordet til damenes aften og lar dem få tafse så mye de vil på oss!

God jul, og lykke til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

“Morsomt” om pedofili på VG nett! Ha ha!

av   november 15, 2006 at 8:30 am (teite_journalister)

På dagens VG nett er det en epistel om ei italiensk lærerinne som har hatt sex med en del elever i 13-14-årsalderen. På kateteret.

Dette er beskrevet i smakfulle ordelag av journalisten, der muntre ordspill som "sex-gangen" og "ekstratimen ble til sextratimen" er tatt i bruk.

Bra jobbet, håper du er stolt av deg selv, kjære journalist. Det er nettopp skribenter som deg vi trenger for å gjøre sex med mindreårige mer tilgjengelig for mannen i gata.

Jeg føler at Se og Hør er det neste naturlige trinnet på karrierestigen din.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (42)

Til stjordal1 fra Fureflagellat: Vitsen som forsvant

av   november 14, 2006 at 12:59 pm (Ukategorisert)

Dette er et tilsvar til stjordal1 som følge av en kommentar han la inn til et av mine innlegg. Han hadde et poeng, men manglet vits.

Vel, stjordal1. Here goes nothing:

En mann kommer inn i en Dressmann-butikk et sted i vårt langstrakte land. Han stiller seg til å se på noen dresser.

Ekspeditøren nærmer seg: "kan jeg hjelpe deg med noe?"

Kunden: "nei, jeg bare kikker litt".

Ekspeditøren: "OK, bare si fra hvis det er noe".

Kunden: "Det skal jeg gjøre".

Kunden valser litt omkring, før han henvender seg til ekspeditøren igjen: "Jeg skulle gjerne hatt en vest, hvor finner jeg det?"

Ekspeditøren peker og sier: "Vestveggen".

OK, stjordal1, jeg innrømmer at det ikke var så morsomt, men det var verdt et forsøk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (13)

« Previous entries Neste side » Neste side »

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00